Naturisme som politisk prosjekt

Naturisme er å ta tilbake styringen i eget liv.

MINDRE SPENNENDE? «Jeg har fått spørsmål fra flere journalister som er bekymra for at den naturlige nakenheten ville gjøre sex mindre spennende», skriver kronikkforfatteren. Foto: Siv Johanne Seglem
MINDRE SPENNENDE? «Jeg har fått spørsmål fra flere journalister som er bekymra for at den naturlige nakenheten ville gjøre sex mindre spennende», skriver kronikkforfatteren. Foto: Siv Johanne SeglemVis mer

Er naturlig nakenhet i form av naturisme et botemiddel mot usunn kroppsfiksering? Er naturisme bare et personlig anliggende for de som synes det er deilig og bade og sole seg nakne? Det er et godt tema å diskutere i sommersola, og i anledning av at Norges Naturistforbund fyller 50 år i år. Naturistbevegelsen er imidlertid mye eldre og var i sin opprinnelse en bevegelse med et klart politisk formål.

Naturistbevegelsens historie kan spores tilbake til 1700-tallet, men fikk for alvor fart i Tyskland mot slutten av 1800-tallet og framfor alt på 1900-tallet. Naturismebegrepet omfattet flere bevegelser som handlet om livsstilsreform: Ny arkitektur med egne hjem, kolonihager, sunn og vegetarisk mat, ungdomsbevegelsen med selvstyrte grupper som vandra ut i naturen, reformpedagogikken og oppgjøret med autoritær oppdragelse, natur- og folkeminnevern. Det vil si et oppgjør med rigide påtvungne normer, å ta tilbake styring med eget liv.

Hvorfor ble dette så kraftig akkurat i Tyskland? Jo, fordi industrialiseringen skjedde så ekstremt hurtig her. I løpet av et par tiår vokste byene sterkere enn i noe annet europeisk land, samtidig som samfunnet fortsatt var preget av Wilhelminske normer om dyrking av autoriteter, militarisme og ytre pliktfølelse. Felles for bevegelsene var et holistisk syn på mennesket, at menneskers helse og velvære var et resultat av en sunn kropp og en sunn sjel. Sykdom ble sett på som et resultat av et ødelagt forhold mellom mennesker og natur, skapt av industrialisering og urbanisering. Målet var ikke å gå tilbake til en førindustriell tid, men å vise en alternativ vei med en kritikk av den industrielle kapitalismen.

Nakenhetsbevegelsen som i Tyskland fikk navnet Freikørperkultur, altså frikroppskultur, handlet om at folk skulle komme ut av de mørke bakgårdene i storbyen. Ut i naturen, der de skulle få sunn sol på kroppen. Den borgerlige nakenhetsbevegelsen var ofte koplet til en viss grad av kroppsdyrking med felles gymnastikk, vegetarmat, avhold og ikke-røyking, mens den sosialistiske nakenhetsbevegelsen avviste de estetiske idealene og feiret heller det kroppslige mangfoldet blant nakne arbeidere.

I årene etter krigen ble nakenbading vanlig i den nye staten DDR. Det framstilles ofte som en antiautoritær protest mot partiets makt. Når folk var nakne var ingen bedre enn andre, partifolk eller ikke. Deler av partiapparatet så på nakenbading som borgerlig dekadense, men vinnerne ble kunstnere og politiske aktivister som mente det motsatte; nakenhet var frigjørende, ikke minst fra kirkas ideologiske skampålegg. Det hevdes at spiseforstyrrelser var ikke-eksisterende i DDR fram til murens fall. For de som frykter at naturisme ødelegger sexlivet, er det verdt å legge merke til at forskerne hevder at folk i DDR hadde tidligere, oftere og bedre sex enn innbyggerne i Vest-Tyskland.

Grunnleggeren av den sosialistiske nakenhetsbevegelsen i Tyskland, Alfred Koch, var en klassisk representant for livsstilsreformerne. Han mente at fysisk, mental og psykologisk helse for arbeiderne var et spørsmål som dreide seg om sosial rettferdighet. I et manifest fra 1932 skriver han at «vår tids elendighet, arbeidets monotoni, følgene av verdenskrigen, har gjort oss til forstyrrede mennesker, både i det indre og det ytre. «Aldri mer krig» må ikke bli et tomt slagord, men må bli et resultat av folks ærbødighet for andres kropper. Våre liv må baseres på kjærlighet for andre og gjensidig respekt. Våre barn må lære dette i ung alder. En måte å oppnå dette er å lære dem å være stolte av sine egne kropper».

Koch ville fremme en seksualitet uten mystifisering, irrasjonalitet og kunnskapsmangel. Han kritiserte den billige vellystige erotiske sida av kapitalistisk massekultur i form av obskøne strippeklubber og prostitusjon. I følge Koch fremmet nakenhetsbevegelsen en ny type kjærlighet. Seksualiteten mellom menn og kvinner utviklet seg mer instinktivt, dypere og mer edelt fordi den ikke bare handlet om kjønnsorganene, men om hele mennesket.

Det var altså i tråd med det politiske programmet til den sosialistiske nakenhetsbevegelsen når jeg fremmet forslag på SVs landsmøte om å legge til rette for mer naturlig nakenhet i programdelen som omfattet likestilling og kroppsfiksering. Det var et forsøk på igjen å politisere naturismen slik SV lenge har politisert spørsmålet om kropp. Det dreier seg om at folk gjennom reklamen utsettes for et uoppnåelig kroppsideal som hemmer dem, gir dårlig selvtillit og til og med psykiske lidelser.

Kan naturisme fremme et mer naturlig forhold til kropp? Eller er det slik at naturisme er dømt til å være en aktivitet for en frikete utgruppe i samfunnet? Torgeir M. Hillestad fra Universitetet i Stavanger mener at vi rett og slett er genetisk kodet til skamfølelse for nakenhet. Bluferdighet og sjenanse er det naturlige gjennom menneskehetens historie, skrev han i Dagbladet i vår. Formålet med denne genetiske kodingen er å regulere seksuallivet. Skamfølelsen skal legge bånd på seksuell aktivitet og dermed styrke pardannelser. Naturisme er, etter Hillestads mening, et kulturelt brudd med den naturlige skamfølelsen. Til styrke for sine påstander viser han til to tyske forskere.

Hvor kommer skammen fra, spør den ene av dem; sosiologen Gerhard Schulze. I en artikkel i Die Welt analyserer han grunnene til at mange reagerer på nakenscannerne på flyplassene. Hvorfor reagerer folk, vi går jo ellers nakne i sauna eller hiver oss nakne i Middelhavets bølger, skriver Schulze. Hans svar er at skamfølelsen er knytta til ulike sammenhenger. I badstua, skriver Schulze, vil skammen følge den påkledde som er annerledes enn alle de nakne og som vil bli vurdert som en kikker. På den annen side er det åpenbart skam knytta til å være den eneste nakne i en forsamling av påkledde. Denne skamfølelsen blir ikke vesentlig mindre om man ellers for eksempel er naturist.

Skamfølelsen er særlig knytta til situasjoner som blir seksualiserte, og selvfølgelig knytta til å være den nakne outsideren. I ulike kulturer varierer terskelen for hva som rammes av skam. I noen muslimske miljøer vil det være knytta skam til å vise håret for mennesker utover den aller nærmeste familie. I Norge har det til nå vært normalt å dusje naken i forbindelse med gymnastikk på skolen eller besøk i svømmehallen. I de fleste familier har det vært vanlig at man har sett hverandre nakne. Det vi synes å se er at disse avseksualiserte enklavene der nakenhet har vært naturlig, skrumper inn. Jeg tror ikke at det er en fordel. Med det store kommersielle presset på hvordan folk bør se ut, trenger folk å se at ingen ser ut som de 100 billedmanipulerte fotomodellene som vi ellers utsettes for.

Jeg har fått spørsmål fra flere journalister som er bekymra for at den naturlige nakenheten ville gjøre sex mindre spennende. Et betegnende spørsmål for tida vi lever i. Tidligere var bekymringa knytta til at naturisme ville føre til for mye seksualisering. Jeg kan i grunnen berolige alle ved nettopp å vise til enklavene som Schulze snakker om. Naturiststranda der alle er nakne er ingen seksualisert arena, i motsetning til når to mennesker er nakne sammen.

For min skyld behøver ingen muslimske kvinner dekke håret sitt for å hindre at jeg ser på dem som seksualobjekter, og på stranda behøver de ikke dekke til noen ting for min del. Altså: Det interessante er ikke om det er skamfølelse knytta til kropp, men om denne skamfølelsen skal få erobre skanser som før var skamfrie? Dette har vært sentralt i naturismens historie og naturistene bør bidra til at dette igjen politiseres.