Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Naturlig Brun

Flotte variasjoner over samme tema.

CD: Ane Brun tar med «A Temporary Dive» steget fra lovende kassegitardame til noe langt mer ambisiøst og intrikat. Der debutalbumet «Spending Time With Morgan» først og fremst overbeviste i sine velinstrumenterte folk- og countryøyeblikk, viser Brun på oppfølgeren at hun virkelig har fått dreisen på de Jeff Buckley-inspirerte stemningstablåene (i alfabetiserte platesamlinger kan Brun og Buckley fort havne side ved side), og skjønt hvordan hun skal utnytte sin flotte stemme til fulle i en slik setting. Det handler om når man skal smyge, hvor lenge man skal holde tilbake, når man skal dra på og hvor lenge man skal dra på med stemme, strykere og alt annet.

Beth og Beth

Denne dynamikkforståelsen, og evnen til å lykkes med den, deler hun med Thomas Dybdahl, hvis stadig større publikum virkelig bør åpne ørene for Ane Brun.

Eksemplene på hvorfor er mange og gode på den grublende og mildt melodramatiske «A Temporary Dive»: På «My Lover Will Go» , tittelsporet på EPen som kom seint i fjor, krysser hun Beth Orton og Beth Gibbons (Portishead) med skummelt heldig resultat - strykerarrangementet flagrer som et spøkelse i natta, det repetitive, shanty-aktige refrenget «hey-ho my lover will go» er en effektiv hook. Åpningssporet «To Let Myself Go» er bygget over samme lest, men i mer naken utføring, her er det noen sakrale korstemmer som løfter låta høyere. «Balloon Ranger» har en litt bluesy Nick Drake-følelse over seg, med en skarp Grant Lee Buffalo-aktig slidefuzzgitar som forstyrrer den vâre grunnstemningen. I det hele tatt er denne plata et oppkomme av ideer til hvordan man skaper spenning, mothaker og variasjon i en sjanger hvor det er lett å ende opp i kjedsomheten hvis man skal rendyrke ett sound i for stor grad.

Sexsmith-duett

Et ørlite skår i gleden er at plata fisler ut og mister litt av sitt momentum på tampen - til tross for en duettvisitt fra den likesinnede kanadieren Ron Sexsmith - men fram til da har Ane Brun likevel overbevist oss om at hun er i en rivende utvikling, og at hun med god margin har overgått en lovende debut.

Slippes 7. februar.