Naturlig dialog

På Tore Hansens nye utstilling i Kunstnerforbundet i Oslo har finnskogsmalerens legendariske «Postmodernist» fra 1984 skiftet ut sparkstøttingen med lengdeløpsskøyter.

Mellom kroppslig svungne trestammer glir figuren stille fram på sin ferd mot sekelslutt, og Orwell-årets gråtunge himmel er erstattet av en isblå flate som toner med optimismen fra Fernand Légers modernistiske fargekart. Hansens billedlig bevisste og innholdmessig underfundige dialog med sine forgjengere - som også eksemplifiseres av hans poetiske hilsen til Paul Klee i maleriet «Utsiktspunkt» - viser at han plasserer sin regionalisme i et vidstrakt visuelt nettverk. Det har også fjerne tidsmessige forbindelseslinjer, og Hansen så de maleriske mulighetene i figurstreken fra oldtidas bergkunst lenge før steinalder-skiløperen fra Rødøy seiret som olympisk piktogram på Lillehammer. Regionalisten tar også opp trekk fra den vanligvis så urbane maleren Reidar Aulie, som gjorde mørke grantrær til sorgens aktører i sine krigsbilder.

Vern og stengsel

Bar- og bjørkeskog blir likevel råmateriale for en mer sammensatt vegetasjon i Tore Hansens bilder, hvor trærne både brer greinene som et vern og tegner et stengsel med sine stammer. Mens naturen innfanger menneskeskikkelsen til en visuelt dramatisk dynamikk i «Rytmisk landskap», forløses figuren som et frigjort tegn og setter prøvende sin egen identitet i scene mot mørket mellom de stumt ruvende stammene på maleriet «Skog». Den svarte mannssilhuetten - og Hansens alter ego? - står derimot lik en dominerende dirigent foran bevende bartrær i «Nattemaleren», og hever pensel og palett som for å vekke vårt visuelle «gehør» for det sommernattlige samspill maleriet så finstilt formidler.

«Samtale» er et mer flerstemt bilde med klangbunn i mørketidas stemninger, hvor en breibeint og en høyrygget stol står gjenglemt og nedsnødd som et eldre par ved det hagebord som forente i forgangen passiar. Likevel blir det et livlig maleri, for Hansen går i dialog med de maleriske mulighetene som åpenbares mellom snødekte møbler og vinterskog. Trærne danner et dansende, trolsk mønster i flaten, men like mye av den visuelle energien utfoldes i de mørke mellomrommene hvor fallende fnugg står som poetisk punktskrift. Med nesten umerkelig aksenter i blått, brunt og grønt tar Tore Hansen tonen i en stille stemning, som utvikles til rytmisk register og frodig fabulering.

Folder i foto

Medutstiller Heidi Wexelsen Goksøyr tar også utgangspunkt i det nære, når hun lar kameraet fokusere nærgående på folder, former,linjer og valker på sønnens myke babylegeme. «Topografi» er den distanserte fellestittelen på disse kjærtegnende kroppslandskapene, som viser både visuell variasjon og kunsthistorisk resonans hos såvel Inger Sitters svaberg med sprekkmønstre som de rundete toppene i Harald Sohlbergs nattlige Rondane-massiv.

Teknisk taler den fotografiske «topografien» om en omstendelig - men lykkelig - forløsning i mørkerommet.