Naturlig søtstoff

Søtt om kvinneliv i Beirut.

FILM: Søtstoffet i denne filmen er heldigvis ikke av det kunstige slaget. Men alle som har forsøkt seg på kjøkkenet vet at sukker, om aldri så naturlig, er ingen garanti for 100 prosent vellykket resultat.

Krydret

«Karamell» har gjort det bra på festivaler og vant hovedprisen Sølvspeilet under Film fra Sør i fjor høst. Filmen er sjarmerende, tidvis klok, nå og da rørende og rett som det er morsom. Den er også gjennomsyret av en genuin varme man sjelden finner i mer påkostede filmer. Og så er den akkurat såpass krydret at den føles eksotisk, uten å bli fremmed.

Farlig

Det dreier seg om et knippe kvinner i og rundt en frisørsalong i Beirut, fremdeles en by mellom øst og vest. Damene er bestevenninner, fullstendig uavhengig av religionstilhørighet. Miljøtegningene er fine, skjebnene og problemene allmenne. Dette kunne funnet sted hvor som helst. Det handler om å sjonglere elskere, ektemenn, kjærester, jobb og venner. Jeg skal være forsiktig med å dra inn ordet såpeopera, men skal jeg være ærlig, beveger den seg iblant farlig nær.

Filmens problem ligger nær opp til det som er dens hovedstyrke. Innfallene og detaljrikdommen som gjør «Karamell» avvæpnende og søt, gjør den også litt retningsløs. Debutregissør Labaki, som også spiller hovedrollen og har vært med på å skrive manus, klarer aldri helt bestemme seg for hvilken film hun vil lage. Hun er åpenbart inspirert av dramakomedier à la Pedro Almodóvar, men det er en vanskelig form å lande støtt. Slutten føles nærmest som en nødløsning. Men før det er det mye å hygge seg med. Karameller er godt, i hvert fall en stund.