Naturvern og fattigdom

VI NORDMENN

er stolte av det norske kulturlandskapet og vi er alle enige om at dette landskapet bør opprettholdes. Men hvorfor verdsetter vi ikke på samme måte kulturlandskapet til fattigfolk i Sør?

Vi elsker det åpne landskapet som det stiger fram, enten vi er på vei mot en av de tusener av hytter på fjellet, passerer gjennom et vakkert dalføre eller befinner oss i båt mellom værbitte holmer og skjær. Men åpenheten er mange steder på retur. Prosessen kalles gjengroingen, og den er vår gode fiende. I felles avsky mot gjengroingen forenes folk fra land og by under samme paraply. Det argumenteres blant annet for betydningen av å bevare landskapet som et kulturhistorisk uttrykk, at det biologiske mangfoldet er større i et vedlikeholdt kulturlandskap, og at et åpent landskap har en stor estetisk verdi og er bra for reiselivsnæringen. Gerd Nygårdshaug er blant dem som har tatt den norske tidsånden på kornet. I fjorårets roman Afrodites basseng brer det seg en hurtigvoksende skog som dreper de fleste mennesker og knuser så å si all sivilisasjon.

FOLK FLEST

tror neppe at det som spirer og gror her på berget vil kunne skape noe i nærheten av Nygårdshaugs velskrevne og fascinerende skrekkscenario. Likevel er gjengroingen et begrep som aktører i mange leirer har skjønt er effektivt som skremsel når de forsøker å oppnå politisk eller økonomisk støtte. Mye er nemlig oppnådd dersom det kan etableres et overbevisende argument om at ens løsning på et problem også innebærer en motvirkning av gjengroingen. Dette kan vi se i debatter om landbrukets kår, turisme og rovvilt.

Men i et lengre tidsperspektiv kan det være vanskelig å slutte seg til at dagens melkesjokoladereklame representerer det historiske eller «opprinnelige» bildet av det norske landskapet. Mye har skjedd gjennom århundrene med naturen så vel som kulturlandskapet. På 17- og 1800-tallet var det et stort befolkningspress på både utmark og innmark i Norge. Den klassiske økonomen Thomas Malthus hevdet på begynnelsen av 1800-tallet at Norge var det tydeligste eksempelet på overbefolkning i Europa. Dette befolkningspresset resulterte i et norsk landskap som virkelig var åpent. Det synes som om det er dette treløse og nedbeitete kulturlandskapet som i dag danner vårt estetiske landskapsideal. Dagbladets egen bygdesosiolog Andreas Hompland er inne på noe vesentlig i sin omtale den 15. august av vårt hang til åpne landskap som et utslag av historisk tunnelsyn.

MEN HVORDAN

ser nordmenn på kulturlandskapet til andre folk? Hvordan verdsettes kulturlandskapet til fattigfolk i Sør? Her er tonen en helt annen. Det er et gjennomgående syn i norsk presse, i informasjonen fra Norad, Utenriksdepartementet og fra mange av de frivillige organisasjonene at praksisen til fattige bønder og nomader i Sør forringer miljøet. Allerede i grunnskolen får norske skolebarn presentert et stereotypt syn på u-landsbonden. For det første er det for mange av dem. For det andre, når landbruk og miljø i Sør koples sammen, brukes negative termer som forørkning, avskoging og jorderosjon, mens positive verdier knyttet til det skapte kulturlandskapet sjelden nevnes.

I den anerkjente boken om orientalismen beskriver Edward Said de koloniale røttene til dagens vestlige betraktninger om «de andre». Vi tror at de negative holdningene til kulturlandskap i Sør delvis må knyttes til slike overleverte forestillinger. For over 100 år siden var dette med på å rettferdiggjøre europeisk okkupasjon av Afrika. Den hvite manns byrde var å spre europeisk sivilisasjon og vitenskapelig forvaltning av natur og jordbruksland. Det innebar blant annet at kolonimaktene etablerte naturreservater som ekskluderte lokalbefolkninger, nettopp fordi folk ble sett på som en trussel mot det europeerne ønsket å verne. Og det man ønsket å verne var Afrika som Edens Hage, Afrika som uberørt natur.

Denne koloniale miljøvernpolitikken har i grove trekk fortsatt i Afrika til i dag. Verneområder finansieres av Vesten og er basert på et vestlig syn på hvordan landskap og miljø bør se ut. Norske myndigheter og bistandsorganisasjoner har også markert seg i kampen mot åpne landskapstyper i Afrika der man feilaktig har trodd det foregikk forørkning. På den annen side blir de åpne afrikanske savannene med sitt rike dyreliv høyt verdsatt blant norske så vel som andre europeiske besøkende. Etter hvert er det imidlertid velkjent at mange av de mest attraktive savanneområdene også er utpregete kulturlandskap skapt av generasjoner av gjeterfolk. Disse «naturlige paradisene» er i dag reservert for den globale turismen, mens lokalbefolkningen har blitt fjernet og ofte holdes unna med makt.

Selv om miljøvernpolitikken nå bærer merkelappen «bruk og vern», innebærer dagens forvaltning av verneområder i Sør langt mer vern enn bruk. Derfor fører gjerne naturvern i Sør til utbredelse av fattigdom. Norske bønder kan ofte med rette bli oppbrakte over hindringer de møter i forbindelse med nye verneområder her til lands. Dette er likevel barnemat i forhold til hvordan bønder og husdyrgjetere i Sør behandles.

HVORFOR VERDSETTER IKKE

nordmenn kulturlandskapet til fattigfolk i Sør på samme måte som vårt eget kulturlandskap? Vi tror at det er tre hovedforklaringer bak dette paradokset. For det første er vår nasjonale identitet sterkt knyttet sammen med vår egen tilhørighet i det norske kulturlandskapet. Så å si alle har vi nære slektsbånd til landbruket, og de bølgende åkrer og utsyn over vidstrakte bygder og seterlandskap har spilt en viktig rolle i vår nasjonsbygging. For det andre får vi stort sett kun elendighetsbilder om hvordan «de andre» har det på landsbygda i u-land. Derfor kan det være vanskelig for nordmenn å forestille seg at det rurale livet i disse landene kan ha sine kvaliteter, og at landskapet som formes av dette livet også kan betraktes som verdifullt. For det tredje er det den såkalte ville naturen i u-landene som vi får presentert som vakre og verdifulle landskap. Det er disse som med vår hjelp skal bevares og utbres. Få er dem som lytter til stemmene fra folk som vises bort fra vernede områder i u-land og som avvises som krypskyttere og kriminelle. Ofte dreier dette seg om verneområder som på verdensbasis ikke bidrar til å opprettholde truede arter, selv om de kan skape begeistring hos turister fra den rike verden som får oppleve dyrehagedyr i «vill» tilstand. Til sammen innebærer de tre forholdene at vi nordmenn unisont kan fordømme gjengroing av det norske kulturlandskapet, mens vi samtidig ivrer for gjengroing av kulturlandskapet i u-land.

VI SYNES

det er helt i orden at nordmenn har et sterkt forhold til sitt åpne kulturlandskap. Og vi mener dessuten at det er viktig å ta vare på et biologisk mangfold for kommende generasjoner. Derimot er det grunn til å advare mot fortsettelsen av en kolonial praksis der fattigfolks kulturlandskap omdannes til fornøyelsesparker for de rike. Nordmenn burde med andre ord vise mer respekt overfor fremmede kulturlandskap, og vår bistandspolitikk burde begynne å reflektere en slik respekt.