Naturvitenskapens tapte ære

Forskere og ingeniører var samfunnets helter. I dag er de verken helter eller idealer.

I mange OECD-land snakker man om en krise når det gjelder naturvitenskapens stilling i samfunnet. Rekrutteringen svikter, tilliten er diskutabel, status og prestisje er heller frynsete. Hva er det som skjer - og hvordan skal man møte utfordringen?

Situasjonen kommer noe overraskende på de teknisk-naturvitenskapelige miljøene. De har lenge fått de beste hodene og de største pengene. De har hatt en status og en respekt som andre fag bare har kunnet drømme om. Fagmiljøene er vant til å feire triumfer, ikke til å håndtere kriser. Når svikten så kommer, har miljøene derfor lett for å legge ansvaret på andre. Man leter etter syndebukker. Dels skylder man på skolen (ikke helt uten grunn!), dels på media (heller ikke uten grunn!). Men viljen til selvransakelse har vært heller mager. Forskningsmiljøene har kanskje hatt det for travelt med å dyrke sine egne triumfer. De har ikke utviklet noe immunforsvar mot de angrep som nå kommer. Av slike grunner blir fagmiljøenes medisin like tvilsom som deres diagnose. Ofte sier de: Vi må bli flinkere til å informere, vi må rope høyere! Bare folk hører hva vi sier, så vil tvilen og skepsisen forsvinne, og vi vil igjen bli elsket slik vi fortjener! Utfordringen må møtes med noe mer enn «informasjon» og moralisering. Skal man forstå situasjonen, må man se på endringer i vitenskapen selv - og endringer i de unges livsverden.

Gårsdagens vitenskap var drevet fram av radikale barrikadestormere. Vitenskapen endret vårt verdensbilde og menneskets selvforståelse. Og dens allierte, teknologien, endret våre liv, brakte bokstavelig talt lyset inn i våre liv og våre hjem. Forskerne og ingeniørene var samfunnets helter. En populær norsk tegneserie het «Med ingeniør Knut Berg på eventyr». I dag selger ikke den slags titler. Ingeniøren er ingen helt, forskeren er ikke noe ideal. Tvert om: Heltebildene er erstattet med forestillingen om «the crazy scientist», den iskalde forskeren som eksperimenterer med de frykteligste våpen. Det iskalde intellekt, blottet for menneskelighet og innlevelse. Naturvitenskapen og dens våpendrager, teknologien, får skylden for det meste som går galt i vårt samfunn: miljøkrisene, klimaendringene, rovdriften på ressurser, skremmende våpensystemer.

Dagens vitenskap er beskrevet med ord som «teknovitenskap» eller Big Science. Dagens vitenskap er milliardforetak, ofte av internasjonal karakter. Mye er knyttet til multinasjonal industri, annet er knyttet til militære interesser. Og mange forskningsprogrammer er internasjonale, de engasjerer titusener av forskere. NASA hadde et budsjett som svarte til 20 afrikanske lands statsbudsjett. Under den kalde krigen levde de høyt ved å framstå som forsvarer av den frie verden. I dag kjemper de hardt for å finne nye fiendebilder eller forme andre idealer. CERN har årsbudsjetter i milliardklassen. Dagens forskere er ikke slik mange lærebøker fremdeles fremstiller dem; de kan ikke bare gå i sitt laboratorium for å teste sine dristige hypoteser. De er heller ikke antiautoritære opprørere som er på kant med samfunnets herskere. Ofte er de lojale tjenere som arbeider for nasjonale, industrielle eller militære interesser. Glorien er vekk.

Mange unge reagerer også mot det de oppfatter som truende ambisjoner i vitenskapen. De reagerer instinktivt mot fysikeren som søker etter selve verdensformelen: «the theory of everything». Eller til og med «the God particle». Og mange føler at den moderne bioteknologien kanskje overskrider noen grenser. Frankenstein-myten lever, og mange frykter en Brave new science. Mange bærer på en tvil: Forskerne prøver å berolige oss, men kan vi stole på dem? Hvem sine interesser er det de tjener? Mange utvikler også en slags emosjonell motvilje mot en verden der alt skal forklares, forstås, kontrolleres og manipuleres av eksperter. Og mange reagerer mot det de oppfatter som arroganse fra vitenskapelige og teknologiske miljøer. Ofte lytter de ikke til kritikken og tvilen, og ofte møter de den med høyrøstet og bedrevitende «informasjon». Man kan kanskje si at mange reagerer mot vitenskapens kalde «kroppsspråk». Skal vitenskapen møte slike utfordringer, må man lære seg å lytte - man må ikke bare rope høyere!

De unges livsverden har også endret seg. Dagens helter er sportsstjerner, popidoler, filmstjerner - og til dels mediefolk. Ungdommen ser også at man kan tjene kjappe penger på helt andre karrierer enn i vitenskapen. Børsmeklere tjener store penger, enten de gir gode eller dårlige råd, og manglende fysikk-kunnskaper ser ikke ut til å være til hinder verken for advokater eller økonomer. Hvorfor da studere kjedelige skolefag som dessuten er vanskelige? Naturfagene oppleves ofte som lukkede og autoritære, som en serie med riktige svar på spørsmål som man aldri har stilt. Naturvitenskapene har et preg av autoritet, de gir lite rom for personlige meninger og diskusjon.

Dagens unge lever et liv foran TV- og dataskjermer, bokstavelig talt et «skjermet» liv. Fjernkontrollen er alltid i nærheten. De unge er «homo zappiens» - de zapper til en ny kanal hvis de kjeder seg mer enn åtte sekunder. Utallige kanaler kjemper en kamp om oppmerksomheten, og triksene er mange og smarte. Helst skal innholdet være både lett og underholdende. Naturvitenskap og matematikk er slett ikke alltid like lett. Naturvitenskapens ideer er ofte en overskridelse av common sense. Det er ikke tanker man bare kan leke seg til å forstå. Ofte krever de en intellektuell innsats og konsentrasjon. I alle fall i mer enn åtte sekunder. Naturvitenskapen er ikke i tråd med den unge trend.

Kan man så gjøre noe? Selvsagt.

Dagens unge vil gjerne lære det som fenger og tenner. De vil gjerne møte utfordringer hvis deres egne meninger tas alvorlig. De krever at skolens innhold skal gi mening, ha betydning, at det skal oppleves som relevant for dem selv som personer. De vil også bli hørt, og de vil bli sett. Da må naturfagene slutte med å insistere på å dosere alt den vet om alle ting. En encyklopedisk dekning er fint i et leksikon, men ikke i skolens lærebøker. Skolens naturfag må ikke bestå av 1001 facts om likt og ulikt, men må samle seg om de store linjer. Om bærende ideer og tanker. Tanker som forandret verden, og tanker som forandret vårt syn på tilværelsen. Slike finnes det mange av i vitenskapens historie. Da må også vekten ligge på naturvitenskapen som et menneskelig produkt, som noe av det fremste som kulturen har frembrakt. En ekte beskrivelse av naturvitenskapen kan vise dens dypt menneskelige karakter, ofte med sterke filosofiske konsekvenser. Man kan også få frem at det alltid har vært kontroverser i vitenskapen. Diskusjoner og til dels retorikk er en del av vitenskapens menneskelige ansikt. Observasjoner og evidens har aldri talt direkte og «diktert» vår erkjennelse, slik den mest naive positivismen har fremstilt vitenskapen. Positivismen er død, men lever stadig et liv i mange av skolens lærebøker.

I virkelig vitenskap har man alltid måttet diskutere og argumentere for hvordan observasjoner skal tolkes og forstås. Dialogen og samtalen er derfor i tråd med vitenskapens sanne vesen. Slik sett kan og må også skolens vitenskap plantes der den hører hjemme, nemlig i en sosial, politisk, etisk og kulturell kontekst. Da rekker man ikke å «dekke» så mye fagstoff, men man oppnår noe mye viktigere: At elevene kan forlate skolen med et bilde av naturvitenskapen som noe som betyr noe. Kanskje kan elevene til og med forlate skolen med en lyst til å lære - en lyst til å vite mer om dette fantastiske produkt av menneskets kulturhistorie.

Mens andre land satser stort på å fremme interessen og øke rekrutteringen, har man i Norge etablert et kontor ved NTNU som skal arbeide med dette som mandat. Det presenteres som et nasjonalt løft, men de to tilsatte har fått akkurat nok penger til å dekke egen lønn i tre år. Den primære oppgaven ser ut til å være å gå til industri og næringsliv på tiggerferd for å finne penger. Slik forteller norske myndigheter hvor viktig de synes denne saken er!