Naughty Little Doggie

Du blir enten helt utkjørt og oppe eller helt utkjørt og nede av Iggy Pops skiver. Hans siste tilskudd til verdensrockehistorien er i nesten utkjørt og oppe-klassen.

Som selve sjefen for de dårlige, skrudde og ville rockertidene er Iggy herved opphøyet til urmoder Pop-Teresa. Vi trenger sånne som Mister Pop.

Sammen med sin gamle og upolerte og samspilte powertrio skivestarter dette albumet akkurat som alle andre Iggy-produkter ... en, to tre: PANG, uten at det bare blir med det første drønnet. Bandet klarer å feste grepet med det enkle og suggererende.

Dermed er vi kompiser igjen med kanskje en av rockehistoriens mest sinnssykt ville artister.

På «Naughty little doggie» finner vi fortsatt klare brennemerker i sjela hans, av dop og faenskap, men han har kommet ut av det uten å ty til andre religioner. Takk!

Iggy, som muligens kommer til Oslo til sommeren, er drøyt et år unna de første 50, men hans nyktre liv holder seg. Herr Pop vil leve en tanke lenger («I wanna live») og fortelle oss historier fra de amerikanske storbyene. Iggy kjenner nabolaget som sin egen lever, og han glimter til med erfaringene fra bakgater og områder der en presidentkandidat aldri noensinne har satt sin velstandsfot.

Som alltid er Iggy rockens mest autoritære personlighet, men mannen har et stort og rennesteinsburlesk hjerte når han messer i «I wanna live»: «I'm better than Pepsi/I'm cooler than MTV/I'm hotter than California/I'm cheaper than a gram/I'm deeper than the shit I'm in/An' I don't really give a damn...»

Det er klart Iggy ikke får sola til å stoppe over det han leverer, men det er måten han skriver og synger på som nok en gang lurer oss.