SAMTIDIG, I NEW YORK: «Nå trenger norske byer flere eldre gründere som fortrenger pensjonsdrømmen, satser på en "second career" og ansetter kameratene sine», skriver kronikkforfatterne, som nevner New York (bildet) som forbilde. Foto: Eduardo Munoz
SAMTIDIG, I NEW YORK: «Nå trenger norske byer flere eldre gründere som fortrenger pensjonsdrømmen, satser på en "second career" og ansetter kameratene sine», skriver kronikkforfatterne, som nevner New York (bildet) som forbilde. Foto: Eduardo MunozVis mer

Nav-byene i Europa

I hele Europa blir det vanskeligere å skape dynamiske byer. Eldrebølge og stigende utenforskap er grunnen.

Meninger

Det er vakkert langs den belgiske kyst. På en god dag skinner solen, dønninger slår mot stranden som er så lang øyet kan se. Langs stranden er det sykkelveier. Man kan sykle i sjøluft, ta en pause og bade. Et belgisk paradis for småbarnsforeldre og sportsfantaster som kan sykle, svømme, campe og fly store drager.

Problemet er bare dette: Tar man trikken utenfor sesongen, må man ikke bli overrasket om man er den eneste personen under 65 år ombord. I middelstore norske byer som Larvik, Moss og Hamar er samme fenomen tydelig: Det bor flere der som er mellom 60 og 65 enn mellom 19 og 24. Og dette er framtida!

For i Europa blir befolkningen stadig eldre. Grunnen er enkel: det dør flere mennesker enn det fødes. Reproduksjonsraten har vært lav siden 1970-tallet. Fortsetter dagens trend, vil Tysklands innbyggertall falle fra 82 millioner til i overkant av 70 millioner rundt midten av århundret. I Norge er det bedre, her føder norske kvinner i snitt 1,77 barn. Hadde det ikke vært for innvandringen, ville også befolkningstallet i Norge sunket.

Selv om de fleste norske byer vil beholde en stor ung befolkning, kan vi slå fast at Europas framtid tilhører eldre mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi kan trekke en parallell fra et samfunn i sakte tilbakegang til en by som har gjort comeback fra kriminalitet og økonomisk krise på 1970- og 80-tallet: New York.

I New York er det ingenting som tyder på at det ikke jobbes, selv om det bor mange eldre på Manhattan. Professor Jan Jörnmark, forfatter av boken «Krisen», forteller at mange av USAs seniorer går inn i det man kaller «second careers». De starter bedrifter og realiserer seg selv. Hvorfor dette skjer i USA, mens europeere ikke kan pensjonere seg raskt nok, er et godt spørsmål.

Det er hyggelig å se eldre mennesker som sitter på benker på torget og snakker sammen om livet og fortiden, men det er nyttigere med mennesker som faktisk gjør noe. Det er riktignok et viktig poeng her. En passiv pensjonist er ikke mer skadelig for en by enn en passiv 25-åring.

I Europa fører den økte ungdomsledigheten vi nå ser i Spania, Portugal og Italia til mer passivitet. Problemet er at markedet for ufaglært arbeidskraft faller. Industrialiseringen skapte en etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft som skulle vare i over 100 år. En 16-åring født i 1950 kunne i 1966 reise til sjøs, få seg jobb i en kullgruve eller ta et kort fagbrev og gå inn i stålindustrien. Tidligere måtte en stålarbeider være sterk og tøff. Den gang måtte alt kull og kalk skufles inn i ovnene for hånd og i høyt tempo. Det tok tid og krevde mange ansatte.

Fra 1970-tallet var det ikke lenger nok med ren muskelkraft. Automatiseringen skjøt fart, plutselig kunne man bare trykke på en knapp og så fikk man sporenstreks fire tonn kalk i ovnen. Nå trengtes det kvalifisert arbeidskraft som kunne styre maskinene.

Det betyr ikke at det ikke finnes bransjer som har behov for ufaglært arbeidskraft. Varehandelen og servicesektoren er slike bransjer, men alle kan ikke leve av å servere øl til hverandre? Derfor blir markedet for ufaglært arbeidskraft begrenset.

Det betyr at store industribyer som Manchester, Dortmund og Torino mister innbyggere. I Norge er befolkningsveksten i Larvik, Porsgrunn og Moss syltynn, og Odda og Sauda mister innbyggere. Store deler av befolkningen blir passivisert. Andelen uføre og arbeidsledige er på mellom 13 og 15 prosent.

I Norge har man møtt problemet med en sterk tro på høyere utdannelse. Det er et logisk svar på utfordringen å oppfordre unge til å utdanne seg ut av arbeidsledighet, men det hjelper ikke de 30 prosentene som faller ut av videregående skole. Vi kommer ikke utenom at det kommer til å være en betydelig andel ufaglærte i samfunnet. Da trengs flere arbeidsplasser som ikke krever høyere utdannelse.

Gjennom historien har det ofte vært byer med sterk innovasjon som har fått sterk vekst. Venezia skapte på 1000-tallet forløperen til AS-et, Firenze det profesjonelle bankvesen på 1300 tallet, i London oppsto moderne varehandel rundt 1750, utenfor New York skrudde Edison i 1882 på det elektriske lyset og i 1955 ble McDonalds stiftet rett utenfor Chicago. Innovasjonene skapte nye store næringer og løftet mange ut av fattigdom.

Det er denne utfordringen europeiske byer igjen står ovenfor med en stigende eldrebølge og et økende utenforskap. Den gang som da er gründerskap det eneste svaret. Byen som tiltrekker seg flest gründere vil bli morgendagens vinner. Gründere utfordrer byens konformitet. De arbeider mer, de arbeider annerledes og har ofte et uortodoks syn på samfunnet rundt seg. De skaper dynamikk og ny næring, og de ansetter sine venner. De byer i Norge med flest gründere har også lavest utenforskap.

Nå trenger norske byer flere eldre gründere som fortrenger pensjonsdrømmen, satser på en «second career» og ansetter kameratene sine. Vi trenger flere unge gründere som finner opp tjenester vi ikke drømte om at vi trengte.

I kampen mellom byene vinner de aktive, mens de passive taper. Det er forskjell på en by der gründerskap er navet og en der folk lever på NAV. En by med dynamiske mennesker oppfattes som spennende, en by med passive mennesker blir sett på som kjedelig. Den ordføreren som vil overlate byen i en bedre forfatning enn de tok over, bør tenke mindre på sykehjem, skole og transport og mer gründerskap.

Kronikken er basert på boka «Bykamp», som lanseres i dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook