Å NAVE: Naving har blitt et begrep som favner mye bredere enn den gruppen jeg ønsket å sette fokus på. Det jeg pekte på var oppegående, fungerende personer, men med fraværende drivkraft og motivasjon, skriver Vegard Skjervheim som vakte enorm oppsikt med sin kronikk En trygdesnylters bekjennelser våren 2012. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Å NAVE: Naving har blitt et begrep som favner mye bredere enn den gruppen jeg ønsket å sette fokus på. Det jeg pekte på var oppegående, fungerende personer, men med fraværende drivkraft og motivasjon, skriver Vegard Skjervheim som vakte enorm oppsikt med sin kronikk En trygdesnylters bekjennelser våren 2012. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Naving, årets nyord

Vi befinner oss helt på toppen av behovspyramiden, det er bare selvrealiseringen igjen. Derfor sprer naving seg.

Den femte desember i år valgte språkrådet ut «å nave (naving)» som årets nyord.

Riktignok var ikke konkurransen den aller sterkeste, «grovkarbo» og «bankunion» har ikke språkmessig fraspark i Petter Northug-klassen og å danke ut disse er ikke nødvendigvis like utfordrende som å vinne OL-gull. Begrunnelsen Språkrådet kommer med for utvelgelsen er mer interessant: Naving som begrep har slått rot over hele fjøla, blant ungdom, i media og hos folk flest. Ja, selv i spørretimen i Stortinget har ordet blitt benyttet. Hva kan vi lese ut av dette?

Da jeg skrev trygdesnylter-kronikkene mine nå tidligere på våren ble det fort klart at dette var et tema som engasjerte voldsomt. Debatten raste i kommentarfeltene, den første kronikken var en kort stund den mest leste på dagbladet.no noensinne, og en rekke mennesker følte seg kallet til å komme med tilsvar i ulike medier. Mange uttrykte sinne over at en slik praksis kunne foregå, mange var begeistret for at jeg tok opp det de mente var en viktig problemstilling, mens en litt mindre gruppe mente at jeg gjorde meg til talsmann for alle som fikk støtte av Nav, og slik kastet dårlig lys over de som virkelig fortjente å nave.

Felles for de tre gruppene var at «å nave» satte ord på noe alle følte de visste hva var for noe. Mange hadde nok ulike oppfatninger rundt nøyaktig hva «å nave» er og hvor mange piskeslag det egentlig burde straffes med, men for alle beskrev det et fenomen de hadde observert og tenkt over, men manglet et godt ord for. Slik ble et språklig vakuum fylt, og «naving» fikk alle muligheter til å slå rot i dagligtalen vår. Det ble relevant å bruke, ikke bare i media eller i et lukket miljø, og fikk en betydning for de fleste.

Mer enn noe illustrerer dette hvor viktig debatten er.

Vegard Skjervheim
Vegard Skjervheim Vis mer

Naving var aktualitet. Det vil ofte være litt strid rundt den eksakte betydningen når nye ord dukker opp, og årets nyord er ikke noe unntak. Grovt sagt kan man kanskje si at «å nave» idag benyttes om en person som mottar økonomiske stønader fra staten, uten å ha gjort seg fortjent til det. Knapt noe dagsferskt fenomen, men nå har vi altså et ord for det og kan dermed konkretisere temaet og problemstillingen på en ny måte.

Iveren etter å gjøre nettopp dette - sette fokus på og ta tak i problemstillingen - var enorm fra påsken og utover. Dessverre var også denne iveren fortsatt noe ung og upolert i stilen, akkurat som ordet. Alt man egentlig visste var at man måtte komme denne uholdbare navingen til livs, enten det var gjennom tiltak og målrettet hjelp til de som trengte det, eller gjennom tvangsarbeid og politianmeldelse av de som gikk på Nav parallelt med at de helt åpenlyst utførte avanserte arbeidsoppgaver som å koke te. Nå har det gått et halvt år og litt til siden den første kronikken kom, kanskje er vi endelig modne for en litt mer sofistikert debatt?

Naving har blitt et begrep som favner mye bredere enn den gruppen jeg ønsket å sette fokus på da jeg skrev kronikkene mine. Jeg snakket verken uføre som gjerne skulle hatt en jobb men som ikke får inpass i arbeidslivet, om skoleungdom som tar seg et «friår» på Nav-penger, eller om klassiske trygdesnyltere. Det jeg pekte på var unge, ressurssterke mennesker som hadde endt opp i Nav-systemet på tross av tilsynelatende arbeidsførhet - en relativt liten andel av dem som idag kan kalles navere. Oppegående, fungerende personer, men med fraværende drivkraft og motivasjon. Selv om de kanskje ikke utgjør den største gruppen under denne paraplybetegnelsen, synes jeg både de er den mest interessante og kanskje også den viktigste.

I slutten av oktober ble jeg intervjuet av Leo Ajkic for siste episode av Trygdekontoret. Her snakket vi om mange temaer som er relevante for situasjonen til denne spesifikke gruppen Vi snakket blant annet om hvorvidt dette var en trend, hvorvidt den var voksende og hva som kunne være årsaken. Selv er jeg ikke i tvil om svarene på disse spørsmålene. Ja, det er en trend, og ja, den er voksende. Gjennom et stadig tettere forhold til et stadig større utvalg av medier har synlighet blitt idealet for en hel generasjon. Parallelt med denne utviklingen står individualismen fjellstøtt i våre hjerter, drevet frem av århundrer med europeisk filosofi i kombinasjon med usvikelig materiell trygghet. Vi befinner oss helt på toppen av Maslow-pyramiden, det er bare selvrealiseringen igjen. Eller synliggjøringen, som det kan oversettes med for så mange unge mennesker.

Selvsagt er ikke dette det eneste gjeldende fokus hos alle, fortsatt finnes det et mangfold av unge mennesker med ulike mål for livet og ulik grad av evne til å nå dem. Likevel, for øyeblikket opererer vi i et samfunn som opphøyer de som knekker synlighetens kode og oppnår en tydelig plass eller rolle. Suksessen tilhører de som skaper seg et navn, hvor bredt nedslagsfelt navnet trenger å ha er derimot et individuelt spørsmål. Folk med like ambisjoner har ulike ambisjoner. Det enkle faktum står fortsatt igjen at en mengde unge, mer eller mindre talentfulle mennesker med et håp om selvrealisering, realistisk eller urealistisk, er nødt til å se til media og kommunikasjon. Og her er det som kjent ikke plass til alle som ønsker å gjøre seg bemerket.

Så hvordan løser vi dette tilsynelatende uløselige problemet? Kanskje man skulle forby fotografiapparatet? Anonymisere kunstnere og nyhetsopplesere og fremstille den ansiktsløse fabrikkarbeider som den virkelige nasjonalhelten? Er toget helt gått for en mer kollektivistisk orientering i et vestlig demokrati? Er det oppdragelsen det har vært noe feil med? Hva skjer om man fjerner sikkerhetsnettet, tar bort eller kutter ned på velferdsordningene og på den måten tvinger flere mennesker ut i jobb, slik enkelte politikere har foreslått? En dagslønn på 20 kroner timen skulle nok få hjulene igang igjen for de late snilefiskene.

Jeg skal ikke gi enkle svar på vanskelige spørsmål, men stiller meg tvilende til om straff er den riktige motivatoren for mennesker som ikke har oppnådd det de forventet av livet. Realitetsorientering blir et nærliggende begrep, men tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske må man regne med reaksjoner. Jeg er ikke sikker på at denne reaksjonen ville komme i form av hakke, spade og økt arbeidsmoral. Dette er verktøy som kan være effektive mot folk med et oppriktig ønske om å svindle systemet, men for en desillusjonert billedkunstner som benytter Nav-støtte som en siste utvei for å klare seg økonomisk er saken en annen.

Det er generelt vanskelig å finne løsninger for mennesker som allerede har blitt merket av de strukturene vi har vokst opp med, men om man ser til neste generasjon burde det være mulig å gjøre mye. Mennesket er formbart, og debatten ville kanskje blitt mest konstruktiv om man la fokuset der. Produktet av all input vi har vært utsatt for har fått oss hit, så å tenke over hva slags input man eksponerer den oppvoksende slekt for kunne være et godt sted å starte. Kondisjonering og inndoktrinering er såre temaer, men vi har alle blitt utsatt for det, og det burde ikke være så kontroversielt å si at resultatet i en periode og for en spesiell gruppe mennesker har blitt mindre funksjonelt enn man kunne ønsket seg. Om man tenker positivt kan man si at skaden foreløpig har begrenset seg til deler av en generasjon eller to. Det er ingenting som er for sent å reversere her.

Men jeg tror det er en meget utfordrende oppgave å forandre på mentaliteten til unge, oppegående og potensielt ressurssterke mennesker. Da er vi langt inne på psykiatriens og psykologiens enemarker. Enkle over natten-løsninger på den velferdsmessige belastningen disse utgjør ville sjokkere meg dypt. La oss heller holde fokus på et potensielt voksende problem, legge hodene våre sammen for å hindre det i å blomstre, og gå for gull: Et samfunn der individualistisk eksponeringstrang ikke spiser opp livene til mennesker som potensielt har mye å gi og bidra med. Det var på tide at naving ble integrert i språket vårt nå, før navnløshetens ringvirkninger ble uhåndterlige.

Følg oss på Twitter