Navle-beskuende forskning

I FORBINDELSE MED Stortingets behandling av Mehmet-saken 9. juni 2004 ba en enstemmig Sosialkomite «regjeringen om å utrede opprettelse av biobanker for navlestrengsblod og legge saken frem for Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2005». I en rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) i samarbeid med Nasjonalt Folkehelseinstitutt, konkluderes det med at man ikke har funnet faglige argumenter for å kunne anbefale opprettelsen av en nasjonal eller nordisk biobank av denne type, da formålet - transplantasjon av matchende stamceller til behandlings-trengende barn - bedre kan oppnås gjennom samarbeid med internasjonale navlestrengsbiobanker. Arbeidsgruppen er imidlertid delt i sine oppfatninger når det gjelder spørsmålet om opprettelse av slik bankvirksomhet bør anbefales for lagring av navlestrengsblod for fremtidig medisinsk bruk.

JEG DELER mindretallets syn på saken, og mener arbeidsgruppens flertall baserer sine negative anbefalninger på premisser som er alt for kortsiktige. Skal man foreta en faglig forsvarlig kostnads-nytte vurdering av denne type bankvirksomhet, kan man ikke begrense seg til å benytte sannsynligheten for fremtidige behandlingsbehov hos de aktuelle «stamcelle-sparerne» som vurderingsgrunnlag. For da utelater man en dimensjon av grunnleggende viktighet her og nå: forskningsdimensjonen. Torstein Egeland som tilhørte flertallet i arbeidsgruppen og Thomas Åbyholm berører så vidt denne dimensjon i sin kritiske kronikk om private navlestrengsbiobanker (Aftenposten 17.02.05), men unnlater i likhet med arbeidsgruppens flertall å trekke inn denne faktor når de uttaler seg om nytteverdien av denne typen bankvirksomhet. Det er beklagelig. Beregningen av en navlestrengsbiobanks verdi fordrer at ikke bare sannsynligheten for fremtidige behandlingsbehov innlemmes i regnskapsføringen, men også at forskningspotensialet tas med i verdivurderingen.

I RUNDSKRIVET for Biobankloven som ble vedtatt i 2003 er det uttrykkelig presisert at «norske biobanker og helseregistre vil kunne utgjøre et verdifullt grunnlag for norsk næringsvirksomhet innenfor medisin og bioteknologi». Etableringen av en statlig navlestrengsbiobank vil derfor representere en viktig tilretteleggelse. Risikoen forbundet med en slik etablering ville være forsvinnende liten. Kostnadene vil på sin side avhenge hvor omfattende man satser: lokalt, regionalt, nasjonalt. En slik etablering vil også kunne demme opp mot private aktører i markedet som under falske løfter søker å overbevise gravide kvinner om å donere navlestrengsblod hos dem. Sist, men ikke minst, vil dette kunne bidra til en realisering av lovens ide om biobanker som en nasjonal ressurs - ja, som et fellesskapsprosjekt - ikke bare for diagnostikk og behandling, men også for forskning- og næringsutvikling.