Årets møte i New York blir spesielt, for i år er det også 20 år siden den fjerde internasjonale kvinnekonferansen i Bejing skapte plattformen for fremtidens kvinnerettighetsarbeid, også kalt «Bejing Platform for Action».
Det har ikke vært noen verdenskonferanse siden 1995, på tross av konkrete forslag fra FNs generalsekretær har ikke noe vedtak om en ny samling blitt gjort. Utfordringene med å utarbeide en politisk deklarasjon i forkant av årets møte, i anledning jubileumet, kan kanskje kaste lys på noen av årsakene til at verdens kvinneorganisasjoner vegrer seg for det. Arbeidet har vært preget av sterke konservative motkrefter fra Russland, Indonesia, den Afrikanske gruppen og den religiøse alliansen som kaller seg Holy See. Grupper som nå presser på for å å fjerne referansene til feministiske organisasjoner, i tillegg til å minimere de bitene i teksten som handler om jenter og kvinners menneskerettigheter.
Fra Norge kommer de kvinnesterke, det er nemlig rekordoppslutning fra sivilt samfunn på flyene ned til byen som aldri sover i år. De unge, «navlebeskuende» feministene ivrer ikke bare for å være «egoistiske», de vil også delta i de internasjonale diskusjonene om kjønnslemlesting, tvangsekteskap og overgrep.
Og godt er det, for flere av FN's spesialrapportører varsler nå om store problemer når det kommer til utfordringene som er beskrevet i den tjue år gamle plattformen. En av dem er Sør-Afrikanske Rashida Manjoo, spesialrapportør på vold mot kvinner. «Drap på kvinner har nådd alarmerende høyder samtidig som myndigheters ansvar for å jobbe for og beskytte kvinners rettigheter er omtrent fraværende på dette feltet. Vold mot kvinner bør være en global bekymring. Når stater ikke klarer å holde de skyldige ansvarlig for sine handlinger, så er ikke det bare en måte å gjøre ofrene ytterligere maktesløse på, men det sender også en beskjed til verdenssamfunnet om at vold mot kvinner er akseptabelt og uunngåelig. Som et resultat blir voldelig oppførsel normalisert.» Sier Manjoo i en uttalelse til norske aktivister i forkant av møtet.
45 regjeringer sitter representert som medlemmer i kvinnekommisjonenen, Norge er ikke et av dem. Likevel kan vår representant, likestillingsminister Solveig Horne, fortsatt delta i diskusjonene. I fjor valgte hun å ikke dukke opp, i år har hun heldigvis snudd på flisa. For er det et sted man bør være de neste ukene for å bevise at man klarer å legge handling bak fine ord, så er det i New York, tjue år etter Bejing.
