Navlebeskuende smykker

«Selvportrett 98 Min Navle» er sirlig gravert på brosjen som er laget i sølv og forestiller - ja, nettopp: En navle.

Og ikke en hvilken som helst navle, men kunstnerens egen, skal vi ta ham på ordet. Portrettert i sitt konvekse landskap der krumme tynne streker er etset inn for å indikere kroppshår på magen. Bildet av magepartiet er rammet inn som et hvilket som helst portrett, og utstyrt med en nål på baksiden. Altså har du en brosje du kan bære på jakkebrystet. Smykkekunstneren Konrad Mehus er i byen.

Konrad Mehus har sitt ståsted i det figurative. Således har han blitt tro mot sin tidligere orientering som innebærer at han har studert skulptur ved Kunstakademiet under Per Palle Storm. Arbeidene hans står som regel i relasjon til begrepene «bilde» og/eller «skulptur», og er å forstå vekselvis som smykker og som kroppsrelaterte objekter. Han er en engasjert observatør som ikke går av veien for å kommentere fenomener i samtida gjennom sin kunst. Humor, ironi og fleip står sentralt i hans personlige utrustning.

Kunstneraksjonisten fra de militante 70-årene og Jacob-prisvinneren fra 90-årene er ikke blitt mer konform med årene.

Selvopptatt

I sin nyeste kolleksjon har Konrad Mehus vendt blikket mot selvopptattheten som preger vår tids mennesker. Og hva er det han finner til konkret objekt for sin gransking av fenomenet? Han finner Mannen, og han velger å ta ham i nærmere øyesyn via sitt eget ego.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han gjenskaper i bronse emballasjene til sine medikamenter som legen har foreskrevet mot angst og søvnløshet: Valium, Mogadon og Sobril. Han gjenskaper esken som har inneholdt anabole steroider. Samtlige er naturtro kopier av emballasjene, med pasientens og legens navn og det hele, og utført som brosjer.

Han lager en miniutgave av en installasjon der tomme stoler (laget som øreheng) i et auditorium venter på et lydhørt publikum som higer etter å bli overbevist om pilleindustriens velsignelser som kan hjelpe oss på veien mot vår dyrekjøpte vellykkethet. Vi jogger oss til Paradiset i en liten fortelling fra hverdagen som er utført som en halsring. Mer folkelig morsomt blir det når Mehus blir direkte selvironisk og erstatter med sitt selvportrett bildet av elgen - dette klossete dyret som vi advares mot langs veiene - på varselstrekanten i trafikkskiltet. Også denne er brosje, utført i sølv.

Det er ikke den letteste oppgave å prøve å vekke verden via smykkekunst. Men en pådrar neppe skade på sin sjel ved å gjøre det. Selverkjennelse er en bestanddel i skapende virksomhet, og Mehus er ikke direkte kjent for å kjede seg i faget. Hvor en velger å lete etter kilder til revitalisering av sitt kunstneriske prosjekt, er et individuelt valg.

Avgjørende for den kunstneriske verdi blir nå likevel evnen til å visualisere tanker og overføre dem i et materiale. Mehus etser, stanser, forgyller, graverer, maler og polerer. Her er det håndverk og kvalitet så det holder.

Kolleksjonens tema «selvopptatthet» kan fort ta en elliptisk vending og ende opp som overskriften for selve det å bære fram en kolleksjon som denne. Det er lov å drive med selvterapi, det er jo aspekter ved den kunstneriske virksomhet som gjør at den i visse sammenhenger blir sett på som en del av pleiebransjen. Det er lov å fleipe med det rg.