TIDSÅNDEN: Tradisjoner gjenspeiler samfunnets idealer, men omformes når ideer brytes mot hverandre. Foto: Stefano Rellandini / NTB Scanpix
TIDSÅNDEN: Tradisjoner gjenspeiler samfunnets idealer, men omformes når ideer brytes mot hverandre. Foto: Stefano Rellandini / NTB ScanpixVis mer

Navneskikker i endring

Nå begynner minoritetskvinnene å adoptere mannens etternavn.

Kommentar

Åtte av ti kvinner tok ektemannens etternavn i 2005. De fleste beholdt fødenavnet som sitt mellomnavn, men 34 prosent valgte å erstatte både mellomnavn og etternavn med svigerfamiliens slektsnavn.

Selv om tallene er ti år gamle, er det ingen grunn til å tro at trenden er endret. En av kvinnene som ble intervjuet om fenomenet i Aftenposten denne uka forklarte at navnebytte handler om å gå «all in» i ekteskapet.

For innvandrere som adopterer denne navneskikken handler det om å gå «all in» i norsk kultur. Flere unge norskpakistanere bryter nå med tradisjonelle skikker fra foreldrenes hjemland, der kvinnen ikke tar mannens etternavn, og adopterer, offisielt eller uoffisielt, ektemannens etternavn.

Foreløpig skjer dette i liten skala. Men desto eldre en innvandrergruppe blir, jo større er sannsynligheten for at tradisjoner i majoritetssamfunnet blir importerte.

For unge norskpakistanere handler det om å signalisere integrering, men signalet bærer ikke bare bud om nye dørskilt.

Å bytte navn kan også bety å tilslutte seg til en av den europeiske modernitetens prosjekter: Kjernefamilien. I stedet for å være en kvinne med en egen slekt i ryggen, en slekt med egne krav og forventninger, viser minoritetskvinnen at hun dedikerer seg til den lille enheten hun skaper med mannen hun gifter seg med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er dessverre slik at slektningers krav og forventninger ikke forsvinner ved et navnebytte. Selv om et navn ikke skjemmer, sier en navneskikk mye om tidsånden.

Det var først etter en navnelov fra 1923, ti år etter at kvinnen fikk stemmerett, at en gift kvinne ble lovpålagt å ta ektemannens navn. Før dette var det selvsagt mange som markerte ekteskapet ved å endre etternavn, men ingen lovparagraf dikterte kvinnens navnevalg. Retten til et eget navn, essensielt retten til å være en egen person i et ekteskap, ble en ny kvinnesak. Da påbudet ble opphevet i 1979, var det i denne samme feministiske ånden som inspirerte kampene om abort, likelønn og kjønnskvotering.

Tradisjoner er praktiske. De innstiller i oss en følelse av samhold med hverandre og med våre forfedre. Derfor er det ikke overraskende at nordmenn flest, et folk som blir tiltakende mer sekulære, fortsatt døper og konfirmerer barn i kirken.

Men tradisjoner er sjeldent så gamle, fastgrodde og uproblematiske som vi ofte vil ha det til i vår nasjonalromantiske rus. De oppstår og omformes når ideer brytes mot hverandre. Ekteskapelige navneskikker er gode eksempler på det.

Unge med minoritetsbakgrunn burde heller delta i denne idébrytningen istedenfor å akseptere at norsk kultur er og alltid har vært uforanderlig. Slik noen politikere og meningsbærere vil ha oss til å tro når de advarer om den norske kulturens endelikt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook