Navngir politikerne han mener «drepte» faren

Edouard Louis' nye bok er ettertanker om en plagsom far.

VIL HA HEVN: Forfatteren Édouard Louis har tidligere skrevet om sin traumatiske oppvekst som Eddy Bellegueule. Nå tar han et oppgjør med franske politikeres medvirkning til fattigfolks miserable liv. Foto: NTB Scanpix
VIL HA HEVN: Forfatteren Édouard Louis har tidligere skrevet om sin traumatiske oppvekst som Eddy Bellegueule. Nå tar han et oppgjør med franske politikeres medvirkning til fattigfolks miserable liv. Foto: NTB ScanpixVis mer

Da Édouard Louis utga sin selvbiografiske roman «Farvel til Eddy Bellegueule» i 2014, bare 22 år gammel, tok han et rasende oppgjør med sin egen bakgrunn. Med den nord-franske industribyen han vokste opp i, med de kulturfattige omgivelsene, med sin uutdannede familie, med en dominerende maskulinitetsdyrkelse og – ikke minst - med sin egen far.

Han kastet til og med av seg sitt døpenavn i det endelige oppgjøret med en barndom og ungdom ødelagt av voldelige machoholdninger og homofobi. Den sterkt personlige beretningen fikk en gjenklang hos mange lesere med liknende erfaringer; boka ble oversatt til mer enn 20 språk og solgt i millioner av eksemplarer.

Forsvarsskrift

Etter «Voldens historie» et par år seinere, der temaet er et annet, har han nå utgitt et essay, «Hvem drepte faren min», som må leses som en oppfølging av «Eddy Bellegueule», nærmest som et ettertankens forsvarsskrift for faren. Har han fått kalde føtter? Blitt mer moden?

Han har i alle fall tillatt seg å utvide perspektivet, og dermed fordelt «skylden» for en miserabel oppvekst på flere bakenforliggende faktorer. Hva gjorde at farens hans ble den han ble? Kunne han valgt annerledes? Hadde han i det hele tatt noe valg?

Arven fra Zola

Det har vakt oppsikt i Frankrike - avfødt heftige debatter og til og med en polemiserende kriminalroman - at Édouard Louis i den nye boka retter pekefingeren mot ledende franske politikere. Han navngir dem og kaller dem mordere. Metaforisk selvsagt. Slik viderefører han nærmest en stolt fransk tradisjon fra Émile Zolas essay «J’accuse…!», en offentlig protest i den såkalte Dreyfus-saken i 1898.

Louis anklager presidenter fra Chirac, via Sarkozy og Hollande, til Macron, samt diverse statsministre og helseministre, for å ha gjennomført innstramninger i sosial- og trygdepolitikken som har skviset arbeiderklassen og slik «drept» hans far.

Etter de siste tidenes protestaksjoner i Frankrike, dominert av «de gule vestene», har en slik anklage fått fornyet tyngde.

Skjebnedrama

Farens historie utlegges som et mørkt, naturalistisk skjebnedrama. Louis låner den amerikanske akademikeren Ruth Gilmores rasismedefinisjon der hun sier at «rasisme er å gjøre visse befolkningsgrupper mer utsatt for en tidlig død». Definisjonen overføres til klassevelde og hat mot homofile; på skillet mellom de privilegerte og de som er ubeskyttet mot død og forfølgelse.

Han bruker dagens utgave av faren som skoleeksempelet. Knappe 50 år gammel er mannen så utslått at han knapt klarer å gå, trenger maskin for å puste om natta og risikerer hjertestans når som helst:

«Kroppen din har blitt for tung for seg selv, magen din strekker seg mot bakken, strekker seg for mye, med så stor kraft at den revner innenfra, at den river seg løs ved hjelp av sin egen tyngde, sin egen masse.»

Forakt for kunnskap

Det er en ubarmhjertig skildring. Boka er skrevet som et brev til faren i «du-form». Den er krydret av tidsbilder, minner fra oppveksten som forsøksvis forklarer og beskriver forholdet mellom far og sønn. Her er grusomme scener, som da faren sier høyt på landsbykaféen at han helst ville hatt en annen sønn. Og farens uttalte forakt for kunnskap:

«Å droppe ut av skolen så tidlig som mulig var et spørsmål om maskulinitet for deg, det var normen i den verden du levde i … ikke oppføre seg som en jente, ikke være homo.»

Men boka rommer også en intens vilje til forsoning, gjennom anekdoter som mykner bildet av faren – at han hadde likt å danse, motvillig kjøpt «Titanic»-filmen i bursdagsgave til gutten som fylte åtte, og lot ham spille den ti ganger i uka i et år, selv om det var en «jentefilm». Og faren var ikke voldelig, mener Édouard, selv om han refererer til flere tilfeller av slåssing etter provokasjoner.

Etter at Édouards far ødela ryggen i en arbeidsulykke, ble livet hans ytterligere ødelagt av politiske reformer, mener sønnen. Chirac kuttet støtten til medisiner og «ødela tarmene» hans. Sarkozy presset ham til å jobbe og «knuste ryggen» hans. Hollande tvang ham til å jobbe flere timer og «kvalte» ham. Macron kalte folk som ham for «dagdrivere» og kuttet sosialhjelpen med fem euro i måneden. «Hvorfor blir disse navnene aldri nevnt?» spør Édouard Louis.

Hevn

Avslutningsvis oppsummerer han hensikten med boka: «Jeg vil at disse navnene skal blir like umulige å glemme som … Shakespeares Richard III eller Jack The Ripper. Jeg vil sørge for at de går inn i historien, for å ta hevn.»

Essayet er et harmdirrende forsvarsskrift. Men svakheten er at sammenhengen, broen fra den sosiale arven, farens «skjebnebestemte» ulykke, til hans personlige holdninger, blir for utydelig. Alle har vel noen valg?

.