Navyelectre

Litt som Tom Waits' fetter på en god syretripp.

CD: Musikkbransjen bugner av band og artister som kopierer hverandre. Den angloamerikanske dominansen preger og begrenser pop/rocksjangrer i stor og større grad. Det blir mye resirkulering og enda mer same shit, new wrapping . Derfor er det både befriende og forvirrende å få Navyelectre inn i cd-spilleren. Etter mange gjennomlyttinger faller brikkene på plass. Først virket det kunstferdig og påtatt, men etter hvert åpner et nytt, fantastisk landskap seg. Det er som å komme inn i et mørkt rom, det tar tid å venne seg til fraværet av lys. Musikken er flimmer på netthinna, knitrende nostalgi, poesi, støy, minimalisme, krakelerte lyder, skjøre melodier. Jonas H. Sjøvaags univers er eksperimentelt og visjonært. Det likner ikke på noe annet, bortsett fra litt Tom Waits og enda mindre Anja Garbarek. Ikke fremmedgjort, men moderlig vakkert.