Nazi-fri «Cabaret»

FREDRIKSTAD (Dagbladet): Det er for så vidt greit at man stripper musikalen «Cabaret» for flagrende nazi-bannere og rene svastikaorgier.

Men gir man ingen bakgrunn overhodet til dekadansen på Kit Kat Club og lovestoryen mellom Sally Bowles og forfatterspiren Cliff Bradshaw blir det lite tilbake.

Tre profesjonelle skuespillere fra Nationaltheatret og Den Nationale Scene er mikset sammen med frilansere og lokale krefter i en intim, scenografisk sparsommelig og ganske frekk bearbeidelse av «Cabaret».

Den frekke bearbeidelsen ligger på flere plan. Delvis på det rent spillemessige ved at oppsetningen mer enn understreker de seksuelle og androgyne undertonene fra nattlivet i mellomkrigstidas Berlin. I Kjetil Indregards overtydelige regi skal ikke publikum misforstå at historien utspiller seg i de lugubre utskeielsenes tid. Her stikkes nettingstrømper og rumper så mye og ofte i været at det mest av alt minner om avlsproduksjon for Norsk Rødt Fe.

Men bearbeidelsen er frekk også på et annet og langt mer utfordrende plan. Intimutgaven av «Cabaret» i Fredrikstad improviserer og «jammer» så mye over melodiene i musikalen at det kan settes spørsmålstegn ved om Ingrid Kindems arrangementer går rent over stag. Firekvinnersorkesteret hun leder fra taket over den glinsende scenen på Kit Kat Club, trekker både harmonier, dissonanser og disharmonier ganske langt.

Anslaget er i det minste meget imponerende. I en blanding av kvalme og demoni nærmest spyr Jan Sælid som konferansieren ut den kjente «Willkommen, bienvenue...». Det er en åpning med trøkk i. Sælid gjør konferansieren til en fascinerende, livstrett skikkelse. Sammen med Cathrine Borkenhagens Sally er han oppsetningens beste.

Erik Ulfsbys Cliff er sympatisk og grei, de fire Kit Kat-danserne er spenstige på liten plass, men talescenene er for svake og og regien for usikker til at helheten blir så provoserende som Ingrid Kindems orkester legger opp til.