Nazisme og modernisme

Hitlers monumentalbygg var totalitære og umennesklig, en karakteristikk som passer minst like godt på vinnerutkastet til Vestbanetomta.

UNDER OVERSKRIFTEN

«Avskyelig antimodernsime» raser Dagbladets kunstanmelder Harald Flor mot et avsnitt i en ny bok om billedhuggeren Per Ung. Her skriver Bjørn Li at Hitlers oppgjør med modernismen ikke betydde så mye som modernistenes egen motstand mot annerledes tenkende, og at dersom Hitler ikke hadde vært så småborgerlig kunne han med hell ha utnyttet modernismens estetikk til sin egen fordel. Flor hevder at dette er en bagatellisering av nazistenes grusomheter, og nevner i den forbindelse maleren Otto Freudlich som på grunn av sin kunst døde i en konsentrasjonsleir. Ingen kan være uenig med Flor i at for den enkelte kunstner fikk dette de frykteligste konsekvenser. Hitlers forfølgelser gikk ut over en hel generasjon kunstnere og intellektuelle, og må selvfølgelig aldri verken rettferdiggjøres eller bagatelliseres. Men så er det da heller ikke det Li gjør. Det er modernismen som sådan han viser til, når han skriver om de begrensede konsekvenser som forfølgelsen fikk. At modernismen ikke ble tålt i Tyskland fra 1933 til 1945 verken forsinket den eller ga den noe nådestøt. Man kunne være fristet til å si, snarere tvert i mot. Det ondskapen stemplet som ondt, måtte jo være godt, og omvendt. Hvem kunne rett etter krigen si noe i mot det nazistene hadde kalt for en jødisk- bolsjevikisk- sinnsyk - degenerert kunst? At den hadde fått et slikt stempel måtte jo per definisjon bety at den var frihetlig. Dessuten; mange forfulgte tyske og sentraleuropeiske komponister, forfattere, malere og arkitekter måtte emigrere til USA og England, og fikk på den måten spredt sitt budskap.

HVA SÅ

når det gjelder Hitlers mulige utnyttelse av modernismen? Med hensyn til billedkunst innså han kanskje at det ville være vanskelig å vinne massene med en slik elitær uttrykksform, en uttrykksform som også var fremmed for ham selv som den middelmådige prospektmaler han nå en gang var. Likevel finnes mange berøringspunkter mellom nazismen og modernismen, og det er kanskje mer tilfeldig enn det vi liker å tro, at ikke modernismen ble det tredje rikes stil. Det er for eksempel ingen hemmelighet at mange av de italienske futuristene tilbød Mussolini sine tjenester. Deres dyrking av voldens estetikk passet som hånd i hanske til il Duces program, og flere av dem sluttet etter hvert ivrig opp om fascismen. Også mange av modernistenes krav om absolutt subjektivitet, deres feiring av det dionysiske hinsides godt og ondt, hadde elementer i seg som Hitler kunne ha utnyttet.

DET OMRÅDET

der likheten mellom nazisme og modernisme blir tydeligst er i drømmen omå oppheve skillet mellom kunst og virkelighet, og at vi med Nietzsches ord ikke lenger skal leve sanne, men vakre liv. Mye av dagens kroppskunst, happenings og performance bygger nettopp på dette, og har blant annet gjort kastraksjoner og dyreplageriberettiget fylkeskommunal støtteså fremt det kan dokumenteres at dette er utført, eller erklært som kunst av en kunstner.At en avpionerene innenfor modernistisk musikk, den tyske komponisten Karl Heinz Stockhausen utropte 11. september til verdens største kunstverk er for så vidt bare en logisk konsekvens av dette. En slik total iscenesettelse var nettopp det Hitler søkte. Hans estetikkstoppet nemlig ikke ved fakkeltog, bokbål, militærparader og historiske seremonier. Mye tyder på at han vurderte det tredje rikes siste desperate krigshandlinger som en stor verdensbrann iscenesatt av ham selv etter mønster fra en Wagner-opera. For Hitler overskygget ikke den estetiske dimensjon bare den politiske, men også den etiske, og den kjølige nytelsen av skjebnedramaet fungerte som en effektiv buffer mot enhver innlevelse i de menneskelige tragedier som krigen skapte.

Det stedet der Hitler virkeligkunne ha utnyttet modernismen var innefor arkitektur. At det ikke ble funksjonalismen, men klassisismen som ble det tredje rikes hoffstil kan virke som historisk tilfeldighet. På 1920-tallet fikk da også flere av funksjonalismens pionerer som Walter Gropius og Le Corbusier mye skryt i nazistenes presse, og Le Corbusier var ikke sen om å tilby Hitler sine tjenester.

SOM IDEOLOGI

er nemlig funksjonalismen langt mer totalitær enn de kitjspregede stilidealene som Hitler svermet for. Allerede i arkitekten Adolf Loos% berømte utsagn om at ornamentet er en forbrytelse (1909) røpes det militante ved funksjonalismen, at arkitektur er «krig med andre midler», slik flere av funksjonalistene uttrykte seg. Funksjonalismen var ikke bare en stil, den var sannhet. Den skulle oppdra folket, og styre alt fra massenes bomønster til mors skritt over kjøkkengulvet. Dens renhetsfanatisme og pseudovitenskapelighet hadde mye til felles med nazismens retorikk, og kunne utvilsomt ha blitt et effektivt styringsmiddel i Hitlers hender.

Hitlers hoffarkitekt Albert Speers monumentalbygg karakteriseres gjerne som totalitære, mektige, knugende, umennesklig og overdimensjonerte stilkopier, en karakteristikk som ville ha passet minst like godt pådagens postgirobygg, vinnerutkastet til Vestbanetomta, eller de nye boligblokkene på Major-stua i Oslo; Corbusier-etterlikningen «Marienlyst Park».