Nazismens sår

BERLIN (Dagbladet): Eksil, emigrasjon, flukt og likvidasjon er nøkkelord til noen av de store utstillingene som avsluttet kunståret i Berlin. De belyser dramatiske kapitler av tysk kunsthistorie siden 1933, og bildene blottstiller ei fortid som aldri kan få et forsonende preg.

«Jeg vil avlegge vitnemål til det siste,» het en jødisk etterkrigs-antologi om åra 1933- 45. Tittelen kunne også blitt brukt på Felix Nussbaums «Selvportrett med jødepass» på utstillingen «Tysklandsbilder» i Martin Gropius-Bau. Det lille lerretet ble malt på et loft i Brussel i 1943, som var Nussbaums siste - men høyst usikre - eksil siden den illegale flukten ti år tidligere. Maleriet viser et menneske som fortsatt har et svinnende rom til å mobilisere en rest av motstandskraft, i likhet med blomstene på en ennå ikke avhogd grein på treet bak muren. At 38-åringen levde på utsatt tid, framgår både av dette seine bildet og deportasjonen med siste tog fra Belgia til Auschwitz året etter.

Abstrakt avskjed

På «Tysklandsbilder» finner man også det billedmessige endepunktet for Otto Freundlich, som et år tidligere delte skjebne med Nussbaum i KZ-leiren Majdanek. Det er en liten - tilsynelatende helt abstrakt - komposisjon i gouache, men midt i et visuelt harmonisert byggverk av fargerik geometri danner det seg en mørk åpning mot et rom med former som synes å agere i et demonisk kraftspill. Likevel aner man også i denne jødiske malerens testamente en uutryddelig evne til å oppby kunstnerisk motstand, selv om han - etter ei tid på flukt i Pyreneene - ble jaget stadig nærmere forværelset til den navnløse massedøden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Neue Nationalgaleries utstilling om eksilanter og emigranter presenterer noen av de tyske kunstnere som klarte å flykte fra naziterroren, og andre som i hemmelighet trosset det statlige «Berufsverbot» mot atelierarbeid på hjemlig grunn. «New Deal is Jew Deal» het det i propagandaen mot Franklin Roosevelt, som også ble anklaget for å slippe inn representanter for et skadelig jødisk kulturliv i USA. Det stemte dårlig med fakta, og verken surrealisten Max Ernst, Bauhaus-maleren Lyonel Feininger eller dadaisten George Grosz kom over Atlanteren på noen etnisk kvoteordning.

Liten respons

Med unntak av Ernst - som ble gift med galleristen Peggy Guggenheim - fikk de tyske kunstner-flyktningene liten respons fra amerikansk kunstliv. I England var situasjonen den samme, og under Chamberlains politiske avspenningslinje mot Hitler ble det nærmest forbud mot eksil-utstillinger med en klar antifascistisk profil. Det fikk både foto-montøren John Heartfield og maleren Oskar Kokoschka erfare, selv om sistnevntes beiske billedkritikk av München-avtalen - «Det røde egget» - seinere gikk til kunsthistorien.

Det tredje rikes kulturpolitikk ble først praktisert med bokbål og billedrasering, for å gjøres ideologisk eksplisitt gjennom hatutstillingen «Entartete Kunst» som i fire år gikk på vandring til tyske byer. De utstøtte - som Willi Baumeister, Otto Dix, Karl Hofer, Käthe Kollwitz, Ernst Wilhelm Nay og Oscar Schlemmer - holdt seg kunstnerisk i live ved undergrunnsarbeid i atelieret. Noen av resultatene overlevde krigen, mens Hofer måtte bruke de første fredsåra til å rekonstruere sitt utraderte livsverk.

Betente arr

Sårene fra nazitida ble ikke leget, men sitter som mer eller mindre betente arr i den tyske etterkrigskunsten fram til i dag. Dette blir synliggjort på en sjeldent sterk måte i «Tysklandsbilder», hvor kurator Eckhart Gillen også får denne traumatiske tilstanden fram gjennom den mursteinstunge katalogen. Fortvilelsen fra Hans Grundigs sorgarbeid med maleriet «Fascismens ofre» i åra 1946- 49 skulle gå over i fortrengning og gjensidige anklager om skyld for fortida på begge sider av det delte landet.

DDR-maleren Bernhard Heisig måtte gå til offentlig selvkritikk på 60-tallet, etter bilder som fordeler krigens ansvar i så vel øst som vest. Vestlige kunstnere som Joseph Beuys og Wolf Vostell satte samtidig navn på minnene om Lidice og Treblinka, som de knyttet til samtida med et nytt, utfordrende språk. Historisk bevissthet og språklig kritikk går også inn i hverandre i Jochen Gerz' Dachau-prosjekt 70-åra, og Hans Haackes aktuelle autobahn-installasjon viser at det fins ingen lette omveier til glemselens terreng. Glemsel er grobunn for de enkle løsninger i nynazismens tegn, mens den kritiske tradisjonen i «Tysklandsbilder» vil motvirke slike vekstvilkår.

BRENT BILDE: Karl Hofer måtte male sine hemmelige bilder som «Det svarte rommet» om igjen, etter at atelieret ble bombet.
Felix Nussbaum ble dportert til Auswitz i 1943. Dette er hans selvportrett.