Nazist eller «hyrde»?

I kjølvannet av en fjernsynsfilm i NRK1 om Martin Heidegger hadde Dagbladet onsdag 9. juni en artikkel om den tyske filosofen, der kjente topper i norsk næringsliv oppfordres til å lese filosofi, i særdeleshet Heidegger og Hannah Arendt. En utmerket målsetning som jeg gjerne støtter.

Når jeg likevel griper til pennen, er det fordi Dagbladets fremstilling inneholder noen feil og tvilsomme formuleringer. I rammen under hovedteksten står det således at Heidegger meldte seg inn i det nasjonalsosialistiske partiet i 1924. Det korrekte årstallet er 1933. Heller ikke ble han rektor ved universitetet i Freiburg i 1928, men i 1933. Han ble tidlig på året valgt av sine kolleger, blant annet for å beskytte jødiske professorer (Weiss, Hevesy), og ikke som det står i Dagbladet «for å stenge veien for universitetskolleger av jødisk opprinnelse». Hans «rektoratstale» forsvarte da også universitetets Selbstbehauptung , det vil si selvstendighet overfor de politiske myndigheter. Imidlertid er det et faktum at han trodde at hans filosofi skulle kunne påvirke nazismen. Da han i 1934 etter mindre enn et års rektorat skjønte at dette ikke var mulig, ga han på eget initiativ opp stillingen.

Når Heidegger likevel er blitt en het potet, skyldes det først og fremst at han ikke forlot Tyskland etter 1933, slik som så mange andre filosofer, vitenskapsmenn og kunstnere, men ble i sitt hjemland, ja til og med forble medlem av partiet helt til sammenbruddet i 1945. Spørsmålet er nærliggende: var Heidegger nazist, og er hans tenkning også nazistisk? Da hans tidligere elev, den betydelige filosofen Hans-Georg Gadamer, for noen år siden ble spurt om hva han mente om dette, svarte han: «Hadde han meldt seg ut av partiet, ville han ha havnet i en konsentrasjonsleir.» Hvorfor emigrerte da ikke Heidegger som så mange andre? Forklaringen er enkel: han var tysker , i betydning av å ha røtter i sitt hjemsted. Heidegger kom fra den lille byen Messkirch i Sydvest-Tyskland, og var hele sitt liv knyttet til Schwarzwald-området. Da han fikk tilbud om et professorat i Berlin, spurte han en gammel bonde om råd. Svaret var enkelt: « Nein ! »

Fremfor alt var Heidegger en som ikke kunne leve uten sitt språk . Hans tenkning er virkelig knyttet til det tyske språket, og han ville neppe ha fungert i England eller USA, bortsett fra at han hele sitt liv betraktet «amerikanismen» som en fare. Heideggers forhold til språket setter oss på sporet etter «innholdet» i hans tenkning. Det som fremfor alt kjennetegner dette, er ønsket om å være konkret . Derfor definerte han mennesket som Dasein , væren-i-verden. Mens hans lærer, Edmund Husserl, hadde utviklet en bevissthetsfilosofi, ville Heidegger skape en tilstedeværelsesfilosofi. Således skriver han: «Vi står foran et blomstrende frukttre. Står det i bevisstheten eller står det på marken?» Treet blomstrer og står på marken. Derfor er det tre, og ikke fordi det har en bestemt kjemisk struktur. For Heidegger er verden med andre ord noe helhetlig og nærværende som ikke kan deles opp i målbare bestanddeler.

Den generelle holdningen til tingene gjorde Heidegger til en motstander av den kvantifiserende vitenskap og den utbyttende teknologi som går sammen med den. Det vil si, han fornektet selvsagt ikke vitenskapen og teknologien, men protesterte mot at de blir et mål i seg selv. Således var han tidlig klar over den truende økokatastrofe, som han i midten av 30-årene så som et resultat av «viljen til makt». Han erkjente også at makt forutsetter en «verdensanskuelse» som reduserer menneskene til et «man». «Man» tenker nok, men gjør verden til objekt. Som subjekt er «man» splittet; på den ene siden en beregnende rasjonalist og på den andre avhengig av stadig nye stimuli ( Erlebningshunger ).

For å overvinne tapet av en dypere mening ( Seinsvergessenheit ), videreførte Heidegger Husserls målsetning «til tingene selv». Det vil si at alle ting må oppfattes som manifestasjoner av «væremåter» ( Seinsweisen ), som sammen utgjør «væren» ( Sein ). Når vi erkjenner en ting, er det alltid «som noe». Vi persiperer det individuelle tre «som tre», det vil si som en viss identitet . Identiteten er ikke et resultat av erfaring, men skyldes en medfødt «forforståelse». Når barnet står overfor noe nytt, spør det ikke hva det er , men hva det heter . Det nye erkjennes altså umiddelbart «som noe». Heidegger betegner dette som Als-Struktur . Verden er et samspill av slike identiteter. Vannet er for eksempel både hav, tjern, foss, bekk, stråle og «speil», alt etter den sammenheng det inngår i. Det er slike konkrete sammenhenger vitenskapen sjalter ut til fordel for abstrakt sammensetning (H{-2}0). Husserl kalte studiet av konkrete relasjoner fenomenologi , og Heidegger var i hele sitt virke fenomenolog. Men han utvidet fenomenologien og gjorde den livsnær . Fremstillingen i Dagbladet er på dette punktet misvisende. Det er ikke tale om et «subjektivt perspektiv», men om å befri oss fra den subjektive «synsing», slik at subjektiviteten blir «transcendental» (Husserl), eller «livsnær» (Heidegger).

For Heidegger betydde livsnærhet fremfor alt å leve i kontakt med naturen, og han tilbragte en stor del av sin tid i hytten på Todtnauberg i Schwarzwald. Der levde han et ytterst enkelt liv sammen med bøndene på stedet. Det er vel dette som for mange gjør ham til en slags nazist, for nazistene la jo også vekt på «folket» og «ut i naturen». Men deres praksis var en karikatur av den nærhet Heidegger søkte, og det var tydeligvis denne forskjellen han erkjente i 1934, da han oppga sitt rektorat. For nazistene var «folket» noe bokstavelig talt «enestående» ( Herrenvolk ), mens det for Heidegger betydde tilstedeværelse sammen med andre. Og man må jo ha lov til å være knyttet til land, folk og språk, uten derfor å bli kalt «brun».

Etter 1934 utviklet Heidegger en stadig sterkere kritikk av nazismen, som falt sammen med hans såkalte Kehre , «vending». Mens han i hovedverket Sein und Zeit (1927) ennå opptrådte som vitenskapsmann, betydde vendingen erkjennelsen av at det konkrete, det kvalitative , bare kan uttrykkes poetisk . Det vil si, Heidegger pretenderte ikke selv å være dikter, men han søkte å finne frem til et språk som gjør oss i stand til å klarlegge det kvalitative, det vil si, tingenes vesen og samspill. At han søkte inspirasjon hos dikterne, i særdeleshet Hölderlin, men også Trakl og Rilke, er en annen sak. Det er videre interessant at en av den franske motstandsbevegelsens ledere, dikteren René Char, i etterkrigstiden inviterte Heidegger til flere seminarer i Le Thor i Sør-Frankrike. Heideggers Kehre kommer allerede frem i hans artikkel om Der Ursprung des Kunstwerkes (1935), og kritikken av nazismens iboende nihilisme ble uttrykt i hans Nietzsche-forelesninger fra annen halvdel av 30-årene. Kritikken kulminerte med hans «annet hovedverk» Beiträge zur Philosophie , som ble skrevet 1936{ndash}38, men ikke kunne utgis på den tiden. (Boken kom først ut i 1989 til 100-årsdagen for Heideggers fødsel.) Som en detalj i bildet bør det nevnes at påstanden om at Heidegger var antisemitt, som antydet, er ubegrunnet. Hans siste assistent, Werner Broch, var jøde, og han hjalp også den jødiske filosofen Elisabeth Blochmann å emigrere til England i 30-årene. Endelig tok Hannah Arendt ham til sitt hjerte da de på nytt traff hverandre i 1950.

Etter mitt skjønn skyldes Heideggers påståtte nazisme at kritikerne ikke har forstått hans tenkning. (En av filosofene som ble intervjuet i TV-filmen sa for eksempel at Heidegger forkastet begrepet «rom» til fordel for «tid». Sein und Zeit har imidlertid et helt kapittel om tilværelsens Räumlichkeit .) Nå er det ikke lett å trenge inn i Heideggers verk. Utgivelsen av hans bøker og forelesninger pågår fremdeles 20 år etter hans død, og den planlagte Gesamtausgabe vil omfatte ca. 80 bind. Av disse foreligger omkring 60, og undertegnede har lest og studert 40 av dem. For å få fullt utbytte av et slikt studium, er det av avgjørende betydning å beherske tysk . (Å studere Heidegger i USA er neppe tilstrekkelig!)

Dertil er det kommet ut en rekke biografier som både gjør rede for hans liv og hans tenkning. La meg særlig nevne bøkene til Ernst Nolte og Rüdiger Safranski. Den sistnevnte foreligger også på dansk og ble for noen tid siden anmeldt i Dagbladet av Karsten Alnæs. Hans konklusjon var at Heidegger fremstår som en «avskyelig» person. En karakteristikk som vel skyldes manglende innsikt. Heidegger selv sa at å tenke vil si å spørre , og hans holdning var preget av Gelassenheit , et ord Arnfinn Bø-Rygg har oversatt til «likesæle» (man kunne også si «ydmykhet»). Heideggers generelle mål var å være værens «hyrde», det vil si å respektere, verdsette og ta vare på tingene, noe som ikke akkurat er en nazistisk målsetning. Når man spør er man alltid på vei , og man unngår enhver form for totalitær livsanskuelse. I Dagbladet tales det derimot om Heideggers «totalitarisme». Hyrden er den som følger med og passer på uten å bestemme. Jeg vil derfor påstå at Heidegger er vårt århundres minst nazistiske filosof. Dessuten var han av mange betraktet som et vennlig menneske, noe som særlig kommer frem i Heinrich Wiegand Petzets bok med den betegnende tittel Auf einen Stern zugehen , «Å gå mot en stjerne».