Nazist og intellektuell?

Lettfattelige og velskrevne portretter av 18 tyske menn og to kvinner.

BOK: Denne danske antologien, i hovedsak skrevet av universitetsansatte, bringer portretter av 18 tyske menn og to kvinner. De er lettfattelige og velskrevne.

Boka innbyr med sitt enkle og klare utstyr til å bli lest og til igjen å finne fram en artikkel av Max Weber eller en roman av Thomas Mann, og til en helt ny artikkel av Ernst Tugendhat. Den inspirerer!

Heidegger og Schmitt

Boka opererer imidlertid ikke med noen grense eller terskel for hvem som kan regnes for intellektuell. Utvalget består av filosofer og forfattere. Det fins ingen historiker, ingen lege, ingen naturvitenskapsmann, ingen offiser, ingen teolog og ingen politiker. Hvorfor ikke Rudi Dutschke? Hvorfor ikke Rudolf Augstein, grunnleggeren av Der Spiegel? Utvalget er tradisjonelt. Men tre personer som tjente nasjonalsosialismen, Carl Schmitt, Martin Heidegger og Ernst Jünger er tatt med. Jan Bo Hansen argumenterer for at Jünger ikke kan regnes som Hitler-tilhenger.

Det betyr antakelig at han mener at Jünger i så fall ikke ville kunne regnes for intellektuell.

Kan Schmitt og Heidegger som på hver sin spektakulære måte støttet Hitler, regnes for å være intellektuelle? Og hvis svaret er nei, hvorfor? Dette problematiseres overhodet ikke i boka. Man kunne naturligvis være en utmerket utøver av sitt fag og likevel slutte seg til nazipartiet. Men det å være intellektuell er noe mer enn å være en fremragende yrkesutøver. Ved å underkaste seg en fører, kopler man ut ansvarligheten for egne handlinger og meninger. Det kan ikke en intellektuell gjøre. Man kan fremdeles teknisk sett være en utmerket jurist, filosofilærer og forfatter, men intellektuell kan ikke en sånn person kalles.

Arven fra Kant

Paradoksalt nok er det av samme grunn så få medisinere og teologer som gjør seg gjeldende som intellektuelle. Teologen er forpliktet til det hinsidige, og medisineren til sin kollega, til sin profesjon.

Likevel vil det være feil å tro at den intellektuelle ikke er forpliktet i forhold til noe. Den intellektuelle er i høyeste grad forpliktet til bare å stole på sin egen vurderingsevne. Dette er arven fra Kant og opplysningen. I denne prinsipielle troen på den egne vurderingsevnen, ligger det samtidig en respekt for at andres vurderingsevne er like ukrenkelig. Derfor er det rett som italieneren Gramci sa at alle er intellektuelle. Dette er i grunnen det borgerlige samfunns aller mest verdifulle frambringelse, som nazismen bryter radikalt med. Ved å underkaste seg føreren, ga man avkall på egen vurderingsevne.

Redelighet

Nå mente vel ikke Schmitt og Heidegger at de gjorde det, men de mente nok at andre burde underkaste seg på en slik måte, og propaganderte for det. Termen intellektuell redelighet er ikke gammel, hevder filosofen Ernst Tugendhat i en nylig publisert artikkel om emnet (han er ikke med i det danske utvalget).

Termen stammer fra Weber, «intellektuell hederlighet», og fra Nietzsche, «intellektuell redelighet». Tugendhat hevder at de mener det samme. Det er et vanskelig begrep, og innebærer noe mer enn å være forpliktet på sannhet slik vitenskapen skal være. Den som har svingt med hakekorset, har mistet den intellektuelle redeligheten.