Nazisten i kunsten

NAZISTENE: Jonathan Littell skrev i 2006 en omdiskutert bok som nå foreligger på norsk ved Tom Lotherington. De velvillige heter den, og følger historien rundt SS-offiseren Maximilian Aue.

Disse over tusen sidene beskriver hans følelsesliv og tanker rundt det å være i midten av den moderne tids største folkemord. Romanen har fått tildels gode kritikker av flere norske aviser, samt gode kritikker i Frankrike. I motsetning til enkelte Hollywood-filmer, eksempelvis Schindlers liste, skildres ikke nazisten i dette tilfellet som en platt og psykopatisk person, men som et sammensatt menneske med følelser. Men dette bare til en viss grad. Romanen skorter ved at hovedpersonen har de trekkene vi av ulike årsaker liker å påklistre nazister, altså den stereotypiske nazisten, vi fremstiller dem som om de ikke var mennesker.

Når leste vi sist om nazisten som jobbet for en veldedighetsorganisasjon for fattige i Hamburg, eller som var medlem av Røde Kors?

VI LIKER Å TENKE oss Holocaust som det primære eksempel på ondskap og nazismen som selve inkarnasjonen av det. Ofte glemmer vi at det eksisterer flere ondskaper, og at det i alle fall ikke finnes noen universell ondskap. Det vi forbinder med nazismen og dets horrible udåder er en ondskap som nærmest er religiøst betonet, en umenneskelig ondskap. Det kolliderer med vårt verdensbilde at mange nazister og krigsforbrytere var kjærlige fedre, gode naboer, besøkte svigerfamilien, var opptatt av sosial rettferdighet i samfunnet, og så videre. Ikke alle nazister var som Dirlewanger, seksuelt perverterte eller sadistisk anlagt. Noen skydde jobben med å gasse ihjel jøder, men det var en nødvendighet, for bøddelen var dette hans offer i kampen mot ondskap.

EN MANN GÅR inn til gasskamrene ved Birkenau, gir ordre om å slippe Zyklon B over de intetanende som befinner seg bak den tunge døren, og ser til at likene blir ryddet vekk for kremering. Deretter går han til kommandanten, takker for dagen, går hjem til leliligheten ikke langt unna, leser Alice im Wunderland for sine barn, og rer deretter dynen over dem.

Uten å bli for arendtiansk vil jeg si at denne banaliteten ikke bare er fascinerende, men også veldig skremmende. For en som Adolf Eichmann, en av arkitektene bak Holocaust, lå det ikke noe hat mot jødene, og han var heller ikke mentalt skadet. Det var simpelthen en jobb, og dét var dét, han kunne like gjerne ha jobbet i NAV og fylt ut skjemaer som det å sitte i SS og dirigere jødedeportasjonene. Dette setter ondskap og Holocaust i perspektiv, disse menneskene ble ikke født onde, de fleste var psykisk stabile, og en hel del hadde høyere utdanning. En av de største moderne filosofer, Martin Heidegger, var i sin tid medlem av NSDAP.

DEN GJENGSE litteratur fremstiller nazisten på samme nivå med Star Wars, Darth Vader, eller nazi-skurkene i Indiana Jones. Altså, det hele blir såpass urealistisk og absurd at det blir humoristisk, men aldri, på noe tidspunkt, er det tankevekkende. Det er tankevekkende å lese notatene fra Eichmann, eller Goebbels’ dagbøker. Det er dét som gjør meg redd for menneskeheten.