LIBERAL: En kjent liberaler, statsminister Justin Trudeau i Canada. Foto: Justin Tang / The Canadian press / NTB Scanpix
LIBERAL: En kjent liberaler, statsminister Justin Trudeau i Canada. Foto: Justin Tang / The Canadian press / NTB ScanpixVis mer

Ytringsfrihet:

Nazisten til liberaleren: takk for støtten! Nå skal du henges

Du beskytter ikke demokratiske og humanistiske verdier ved å slå ned en tilfeldig representant for hatefull og voldsforherligende ideologier.

Meninger

På norsk (og for så vidt amerikansk) Twitter hagler det med kritikk mot prinsipielle og virkelighetsfjerne liberalere, som snakker om ytringsfrihet og dialog i møte med nazister/rasister/høyreekstreme/nasjonalister. Nei, jeg orker ikke å bruke tid på å finne den mest korrekte betegnelsen her, men nasjonalist kan kanskje fungere som en samlebetegnelse. Jeg legger samtidig til grunn at det fins noen mellomposisjoner her, et stort omland av light-versjoner - med et betydelig potensial for både radikalisering og moderasjon.

Kritikken mot tafatte liberalere kommer fra ulike stemmer på venstresida, som vil være “kompromissløse” og “knuse” nazismen, hva nå dét betyr i praksis. Det er visst dette de skulle ha gjort i Tyskland på 30-tallet, i alle fall. Oppfordringer om å rett og slett slå nazister slår overraskende godt an, målt i retweets og likes. Da er man hard mot de harde, og stiller stødig opp for de som er ramma av hatpratet. “Punch nazis” er en enkel og fengende taktikk, men jeg skjønner ikke hvordan dette skal hindre radikalisering av sinte, unge, hvite menn. Det er vel ingen av disse som ville foreslått en slik medisin for å få skikk på sint, brun ungdom?

Kine Bergheim
Kine Bergheim Vis mer

En nazidemonstrasjon på Sørlandet fikk det til å rykke i knyttnevnene i sommer. “Dette er ikke en akademisk debatt,” blir det sagt. Folk er faktisk trua når nazister marsjerer, så her trengs sterkere lut. Samtidige motdemonstrasjoner, med gode sjanser for fysisk konfrontasjon, er det svaret? Eller forbud mot nazimarsjer, så de som føler seg veldig undertrykte av det politisk korrekte flertallet kan omfavne hverandre i offerrollen (“men muslimene, de får lov til å hate de vantro, kle seg i fascistiske plagg og sensurere våre julesanger”)?

Vi vil ikke ha nazister i gatene, men på nettet lar vi dem holde på i fred. Nazister flest leverer kanskje ikke de lengste kronikkene til Morgenbladet, men det betyr ikke at nasjonalister og dets like er umulige å få i tale utenom når de marsjerer under fysiske flagg. Det fins knapt debatt på stedene der hatytringene daglig fremmes, og det er ikke bare haternes skyld. Her har vi som er for et tolerant og mangfoldig samfunn, svikta verdiene våre fullstendig. Kanskje vi trodde at vi hadde oppnådd målet en gang for alle, at historien er på vår side og at de som var nazister før var en helt anna type mennesker enn det vi er i dag? Født ondere og dummere enn det er mulig å bli igjen? At de få gærningene som har slike meninger kan ties i hjel, så forsvinner de etterhvert av seg sjøl?

Vi som kaller oss liberale har i alle år pleid å skryte av at vi ikke vil forby alt vi ikke liker, at konseptet ytringsfrihet er meningsløst om det ikke gjelder ekstreme og ubehagelige utsagn og at de må fremmes i åpne forum for at de skal bli motsagt. Nå ser vi at hatideologier vi tidligere kunne betrakte som marginale og teoretiske utfordringer mot vårt styresett, plutselig tar stor plass i offentligheten, med egne organisasjoner, medier og demonstrasjoner, som får støtte og likes fra en haug med folk. Til og med folk vi kjenner, som egentlig ikke minner noe særlig om ekte, farlige, umenneskelige, uvirkelige nazister. Hva gjør vi? Unfriend, blokkér, til vi møtes og sloss på gata?

Ja, selvfølgelig kjenner jeg folk som jeg er glad i og respekterer, samtidig som jeg håper at synspunktene deres aldri blir styrende i Norge. Det håper og tror jeg gjelder for de fleste av oss. Om krangling med fremmede i kommentarfeltene er avskrekkende, så har vi vel alltids muligheter til å prate med dem vi kjenner fra før, som mer enn et profilbilde og en frådende kommentar. Og det bør vi i det minste gjøre. De viktigste ordvekslingene i samfunnsdebatten er ikke nødvendigvis de som er mest akademiske i formen!

Det er lettere å eskalere konflikter og dyrke fiendebilder av folk, naziyngel som landsforrædere, man ikke kjenner, enn med noen man må vedgå at det fins flere likandes sider ved. Nå må vi for all del ikke isolere grupper og lage ekkokamre av hat, i et forsøk på å være rein og rank med en klar nulltoleranse mot det ene og det andre, i egen vennegjeng og-liste. Husk at da slipper samtidig den andre idioten å høre fra deg!

Det er ubehagelig å snakke med sinte folk. Men under sinnet fins ofte frykt, den samme frykten for at alt går ad undas som jeg sjøl kjenner når jeg besøker visse Facebook-grupper. Den konspiratoriske frykten mot muslimer, disse knapt 3% av oss som snart trer burkaen over hodet på oss andre, må imøtegås så ofte som mulig. Vi kan nyansere skremmebildet og stille spørsmål ved hvor effektiv og velorganisert islamiseringa egentlig er. Lyktes de med å bytte ut noen ord i en julesang på den der barneskolen, eller var det ateister, det også? De muslimske taxi- og trikkesjåførene, hvorfor klarer de ikke noe så enkelt som å kjøre ned fotgjengere? Det er som om noen av dem ikke prøver, en gang..

Kanskje det er farlig å kritisere de verste voldsfantasiene, men om vi er mange, spres jo risikoen? Kom igjen, det ser ut til at det er enda farligere å skygge banen. Påstander om at svarte, homofile, jøder, feminister og muslimer er mindreverdige og bør skytes, er så skremmende dumt at det er vanskelig å nedverdige seg til å gi seriøse tilsvar. Samtidig er det jo enkelt å skrive et kort og poengtert motinnlegg, man trenger ikke være professor i biologi, kjønnsstudier eller religion for å komme med innvendinger og nyanseringer. Du får ikke alltid svar, men noen ganger får du det.

Vi kan vel ikke vente at nazister er mer interesserte i å diskutere med meningsmotstandere, enn det vi liberalere sjøl er? Ytringsfrihet er liksom vårt konsept, så vi bør vel kjenne en større forpliktelse til å bruke den for alt det er verdt. Kommentarer blir likevel sett av noen, kanskje også av noen av dem du forsøker å forsvare, som ellers kan se alskens hatefulle påstander om seg og sine får stå uimotsagt.

Jeg kan ikke forstå hvordan selverklærte godhetstyranner kan ha tro på kræsjkurs i norsk kultur til traumatiserte flyktninger fra den andre siden av kloden, samtidig som man ikke gidder å prøve å prate med sine medborgere, som man deler både språk og kulturelle referanser med. Å kategorisere folk kollektivt som håpløse tilfeller utenfor fornuftens rekkevidde, er ikke humant.

Du beskytter ikke demokratiske og humanistiske verdier ved å slå ned en tilfeldig representant for hatefull og voldsforherligende ideologier. Det er en fallitterklæring mot rettsprinsippene du vil forsvare. Er det noe jeg har gått glipp av, kan politiet og domstolene våre ikke hamle opp med lovbrytere mer? Er ikke det hele poenget med rettsstaten vår, at folk skal dømmes individuelt og upartisk av staten? «De er farlige, så vi må slå først» er akkurat det samme argumentet som går igjen i høyreekstreme kommentarfelt. Vold og vilje til vold er definisjonen på ekstremisme. Denne viljen må vi arbeide for å dempe, ikke fyre opp under. Demokratiet står og faller på demokratisk innstilte borgere. De som overbeviser og engasjerer flest vinner, ikke i slosskamp, men i valg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook