Nazistisk jappekultur

Interessant studie av forholdet mellom gamle og nye tyske eliter under krigen.

BOK: I boka «Med pisk og champagne» rekonstruerer den franske historikeren Fabrice D’Almeida – med basis i nazistenes hyperdetaljerte dokumentmasse – den tyske elitens blomstrende sosiale liv under Hitler, helt ned til bordplasseringen ved Førerens frokostmøter. Det er blitt fascinerende, sosiologiinspirert historieskrivning, ansporet av de seinere tiåras økte interesse for hverdagslivs- og mikrohistorie.

«Prosjektet går ut på å vende tilbake til en historie som detaljframstiller, omtaler og retter oppmerksomheten mot små fenomener som ikke desto mindre er svært megetsigende...», skriver D’Almeida. Til dette formålet kobler han dokumenter – invitasjoner, personopplysninger, fødselsdagslister – som til nå har fått ligge i fred, med en lang rekke memoarer fra dem som var med der det skjedde.

Forfatteren beskriver hvordan Hitler helt fra 1920-åra systematisk gjorde seg til venns med Tysklands gamle eliter, og i stor grad hentet sine idealer fra adelen, samtidig som elitene han siden skulle komme til å omgi seg med i minst like høy grad var basert på arbeidsinnsats som på fødsel og rikdom. Han viser hvordan elitene «... gjorde det lettere for dette underlige regimet å få makten og å beholde den». Formålet er å kaste lys over det betydelige samkvemmet mellom mennesker som også etter krigens slutt beholdt sine ledende posisjoner, og naziledelsen:

«I den tyske Forbundsrepublikken ble det nemlig ikke rensket ordentlig opp i den mondene lagerbeholdningen, i den sosiale omgangens store, vide tredje krets som hadde tjent nazismen så godt...».

Ifølge D’Almeida hvilte elitenes begeistring for Hitler på en blanding av aktiv ideologisk støtte og feig konformisme. Men kynikerne hadde ikke støttet ham så lenge om de ikke tjente på det, og om ikke Hitler hadde forført dem med banketter og gaver, snarere enn hersket over dem med rå makt.

Klientforhold

D’Almeida tegner kart over de ulike gamle og nye elitegrupperingene som til sammen utgjorde det han kaller «det mondene liv» under Hitler, og blander med stort hell uvante perspektiver med talende detaljer. Forfatterens miljøportrett viser at menneskene som jevnlig møttes til ekstravagante fester i naziregi var en blanding av gammel adel og nylig berømte skuespillerinner.

Han dokumenterer et komplekst system av gave-, smiger- og hilsningsutvekslinger som til sammen skapte uformelle hierarkier og lojalitetsbånd på en måte som overskrider det tradisjonelle skillet mellom privat og offentlig, og viser hvordan også kvinnene – gjennom sosietetslivet – aktivt tok del i nazipropagandaen. Jo bedre adgang man hadde til Hitler og hans nærmeste, desto flere fordeler fikk man: «Hitler var en slags Ludvig XIV uten Versailles». Med basis i enkeltskjebner skriver D’Almeida særlig gripende og sjokkerende om hvordan de nye elitene plyndret og ødela den gamle jødiske sosieteten.

Kunst og mote

Han berører alt fra nazistenes forhold til biler, kunst, jakt og moter til deres rigide regler for sosial omgang, hunger etter utmerkelser og utrettelige arbeid for å blidgjøre utenlandske diplomater med utallige selskaper og mottakelser. Et godt stykke på vei sammenfaller «det mondene liv» med kulturlivet, og «Med pisk og champagne» handler i stor grad om hvordan viktige deler av kulturlivet lot seg oppvarte med skattefordeler og festglamour av Hitler og hans protesjeer.

Først da nederlaget nærmet seg påbegynte elitene arbeidet med å fjerne seg fra sine nye venner. D’Almeidas bok er en interessant og levende studie av sider ved nazi-Tyskland vi sjelden hører om.