OM IGJEN: Flere burde skrive bøkene sine om igjen, fastslår vår anmelder etter å ha lest Roy Jacobsens nye roman. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
OM IGJEN: Flere burde skrive bøkene sine om igjen, fastslår vår anmelder etter å ha lest Roy Jacobsens nye roman. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Nedkjemper den yngre utgaven av seg selv

Endelig ble «Anger» riktig.

ANMELDELSE: Alle bøker er kollektivt produsert. Det er bare så sjelden vi får høre om det.

Ta Roy Jacobsens «Virgo», for eksempel. Våren 1988 satt en lovende norsk romanforfatter og jobbet på det nye manuset sitt. Den forrige boka var en kritikersuksess, folk snakket om Roy Jacobsen med nytt alvor. Så ringer Bokklubben.

De har hørt at han skriver på et nytt manus. De vil gjerne kjøre den som hovedbok. Forutsatt at romanen blir klar til høsten. Kan han klare det?

Omskriving Vi kan se for oss tenkepauser, familieråd, bekymrede møter med redaktøren - og til slutt en dugnad for å frigjøre forfatterens tid i innspurten. «Virgo» utkom den høsten, i Bokklubben solgte den sikkert godt, kritikerne kalte boka en «triumf».

Siden har romanen stått trygt plassert i litteraturhistorien. Men bare halvferdig i forfatterens hode.

Nedkjemper den yngre utgaven av seg selv

Når telefonen ringer igjen, mange år seinere - «Virgo» skal ut som pocket - bestemmer Jacobsen seg for å feste de løse trådene. Han sletter, skriver og flytter. Helt til han sitter med en ny roman.

Årets «Anger» er en bok av en angrende forfatter, hvor det meste er gammelt, men likevel ikke helt til å kjenne igjen. Det er en glede å kunne si at det var verdt jobben: Det ble bedre nå.

Fra tragedie til komedie «Virgo» var en dyster og nokså hardkokt studie av mørkets evige gjenkomst, komponert rundt skjebnemotsetningen mellom den aldrende vanekriminelle Hans og datteren Marianne, som en gang fikk ham dømt for incest.

«Anger» utspiller seg i det samme spenningsfeltet, men komposisjonen er mer gjennomført, i teksten er far og datter som atskilt av en glassplate, bare vi lesere kan se hvordan de speiler hverandre.

Til gjengjeld er språket og karakterene liksom satt fri fra forfatterens diktatur, i stedet beveger de seg fritt og nølende omkring, på et vis som kanskje er mindre litterært konsekvent, men til gjengjeld langt mer eksistensielt vedkommende. I stedet for et postulert tragisk mørke får vi en stor og uformelig sårbarhet, som figurene med en egen komisk verdighet bukker under for.

Og som bonus får leseren gleden av å se en erfaren forfatter (så erfaren at du for lengst har begynt å tenke han er litt kjedelig) gå i mannjevning med en yngre og mer energisk utgave av seg selv, setning for setning - og vinne nesten hver gang.

En kan bli rørt av mindre.