Nedkjølte mesternoveller

For flere år siden skrev en kritiker om Rønnaug Kleiva at hun var kjølig og sensuell på samme tid. Karakteristikken er ikke mindre treffende i dag, skriver vår anmelder.

En mer nedkjølt beskrivelse av forholdet mellom mann og kvinne enn den vi finner i «Fangeteneste», skal en lete lenge etter. Særlig varmere er ikke forholdet mellom barn og foreldre skildret - eller andre menneskelige relasjoner, for den saks skyld.

Likevel kan man ikke si at Kleiva har krøpet ned i fryseboksen og lukket lokket over seg. Seksuelle høyspentledninger strekker seg på kryss og tvers gjennom tekstene, og sensualiteten er der, bare mørkere, farligere, mer durkdrevent forførende enn før. Fortellerstemmen er en isdronnings stemme, like dreven som Marlene Dietrichs og Lauren Bacalls, og om dem er det sagt at «hun er så cool at smør ikke smelter i munnen hennes».

Lakonisk og dyster

Boka består av et tjuetall tekster, og flere av de nøkternt konstaterende titlene gir en klar pekepinn om hvilket toneleie tekstene legger seg på: «Ein kvinne og ein mann drikk vin i eit badekar etter ei gravferd», «Ein kvinne steller i huset og passer ungene sine før ho drep seg», «Ei kvinne blir forlaten og drep ei av døtrene sine», «Ein mann knullar ei dame og gjer henne så ei teneste».

Ikke alle tekstene er like vellykte, men jeg nøler ikke med å påstå at noen (og det er ikke få!) er oppsiktsvekkende gode, det vil si fullt på høyde med det ypperste som blir levert av den slags prosa i dag. Kleiva er like lakonisk som Askildsen og like dyster som Ambjørnsen.

Allusjoner

Noen av tekstene hører hjemme i den groteske sjangeren. De hører ikke til de beste, selv om Kleiva kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på en følsom leser. En slik tekst er «Tre kvinner klatrar i fjellet og planlegg talar». Ulykkeligvis faller en av kvinnene ned. Etter at de to overlevende har diskutert hva de skal si i talene ved båra, avrundes teksten på en måte som er karakteristisk for fortellerholdningen i hele boka: «Dei diskuterer fallet og kva årsakene til det kunne vere. Dei tykkjer det er svært leitt og gir uttrykk for det før dei sovnar.»

Dette er en tekst som overskrider det realistiske, noe som selvsagt ikke er kritikkverdig i seg selv. En tre- fire andre beveger seg i grenselandet, noe som medfører at de virker enda sterkere.

Det gjelder for historien om mannen som gjør ei dame ei tjeneste etter å ha knullet henne. Tjenesten består i å flytte den nyss avdøde faren fra senga til en sofa. Allusjonene til Hamsuns novelle «Livets røst» er klare. I en annen tekst i samme gate - om kona som tar livet av yndlingsbarnet til mannen for å hevne seg etter at han har gått fra henne - alluderes det på sin side til «Medea» og Sigurd-kvadet.

Svart humor

To andre tekster om død og elendighet er nådeløst usentimentale i sin knappe, objektivt-registrerende framstilling av situasjoner som normalt framkaller gråt og tenners gnissel. Det gjelder skildringen av de siste timene i livet til mora som begår selvmord, og ikke minst «Ein mann som er invitert i bryllaup, kjem til farens dødsleie», der kontrasten mellom mannen som ligger for døden, den pludrende samtalen mellom familiemedlemmene og sønnens opptatthet av om han kommer seg til bryllupet eller ikke, virker nådeløst utleverende.

En kan gjerne kalle det svart humor. Det preger også teksten om mannen som kommer oppgira hjem etter å ha holdt noe som han oppfatter som en vellykket tale i en begravelse, og gir seg til å prøvesmake vin med kona i badekaret.

Denne og flere andre om etablerte parforhold, løse forbindelser og utroskap er vel alt i alt de beste tekstene. Særlig har jeg sansen for historien om mannen som sover seg gjennom julaften i familiens skjød, for deretter å gå ut på by'n for å sjekke damer.

On the rocks

Atskillig flere kunne nevnes, blant annet den om mannen som ligger våken i senga ved siden av sin sovende hustru. De tankene han gjør seg, rommer i et nøtteskall det resignerte livssyn som gjennomstråler boka: «Dei har det rimeleg bra, det er ikkje det at det er så stort, men det er då noko. Og kva skal ein vente seg? Er ikkje livet resignasjon, sorg, tap? Er ikkje det essensen av livet, å akseptere døden, tapet, at alt blir borte, at ein går mot ingen ting? (...) Også med det som er tilbake etter at alt er mista, kan ein leve. Også med det som er etter at kjærleiken er borte, kan ein leve. Nullpunktet er eit punkt å vere på.»

Klisjeer som bunden varme og tilsvarende uttrykk som man forsøker å fange denne typen nedkjølt fortellerkunst med, strekker ikke til. Dette er tekster som stråler som svarte diamanter. Dette er litterær frossenmat som trenger lang tids opptining i vår mentale mikroovn før den kan nytes. Dette er tekster servert on the rocks, i glass fylt til randen med is, og med en dash rein sprit nederst i glasset.

Drikk varsomt, kjære leser, og nyt hver dråpe!

IKKE AKKURAT ROSENRØDT: «Dette er tekster som stråler som svarte diamanter,» skriver vår anmelder om Rønnaug Kleivas nye bok.