Nedover-snobbene

Redaktør John O. Egeland bekymrer seg 10. desember for det han ser som «sprekker» som er oppstått mellom ulike befolkningsgrupper i Norge hvor «dype kulturkonflikter» er kommet til syne. Skylden for dette er han rask til å legge på «den godt utdannede middelklassen (som) har skaffet seg et kulturelt hegemoni som utfordrer andre grupper og som skaper motstand». Egeland bruker rovdyrkonflikten som eksempel: urbane intellektuelles verneideer tar ikke høyde for mannfolks identitetsforankring i jakt og fiske utover bygdene.

«By og land, tann for tann», fleipet vi i syttiåra. Jammen ser det ikke ut til at Dagblad-redaktøren ønsker å blåse liv i denne nord-for-Sinsenkrysset tenkningen igjen til støtte for sitt argument om nye (?) disharmonier i vårt samfunn. Den godt utdannede middelklasse er ikke utelukkende lokalisert i Oslos indre bydeler, Egeland, det finnes rovdyrvernere her på bygda også. Det dreier seg nemlig om andre og dypere spørsmål enn spredning av «urbane verdier». Bevaring av artsmangfoldet er et viktig globalt tema, viktigere enn at bygdegutter skal få skyte ulv.

Det er ikke noe nytt at norske intellektuelle snobber nedover for å understreke (påtatt) folkelighet og solidariske holdninger. Men Egeland stopper ikke der. Han kaster seg uredd på den nye fy-trenden, og utpeker «eliten» til syndebukk for alt han ser som skeivt og galt. «Eliten» har nemlig «trukket stigen opp etter seg» og utøver sin kulturelle makt «fra sin nye tronstol» Der det altså «dreier seg om elitisme med en antifolkelig profil».

Har vi virkelig en dominerende elite i Norge som bestemmer godtfolks smak og preferanser, livsvalg og verdiholdninger?

Vi har jo en politisk elite: Storting og Regjering. Den har vi selv valgt for at de skal utøve makt på folkets vegne. Slik må det være i et demokrati.

Vi har en økonomisk/finansiell elite som er lykkelige når de får stelle med pengene sine med færrest mulig berøringspunkter til de brede lag av befolkningen. De yter sitt bidrag til den nasjonale økonomien og rapporterer jevnlig om at «Norge går så det suser», men ut over det etterlater ikke disse annet inntrykk enn av et usjenert og stadig mer spektakulært forbruksmønster som overgår de flestes fatteevne, flittig rapportert bl.a. i Dagbladets spalter, ikke uten en undertone av storøyd beundring. Økonomisk makt, ja visst. Men kulturell? Vi husker jo Rimi-Hagen og hans Mille Marie som lot seg portrettere i all sin prakt av kunstmaleren Vebjørn Sand. Et ikke helt heldig valg, forsto de nok selv også, litt for sent.

Nei, det er den såkalte kultureliten og de urbane intellektuelle som er Egelands primære skyteskive. Der aner nemlig redaktøren «tilbakekomsten av et aristokratisk samfunnssyn som uttrykker elitens følelse av å være moralsk og kunnskapsmessig overlegen». Og nå blir det alvorligere, for her slutter redaktøren seg til en tendens til kunnskapshets som har slumret i progressive miljøer helt siden de harde syttiåra da ml-erne herjet i offentligheten med sin rabiate antiintellektualisme, og som nå har skvalpet over til Frp-segmentet: «Ingen skal komme her og fortelle meg at …»

Ønsker Dagbladet virkelig å støtte slike holdninger i en tid da vi kommer til å trenge kunnskap, ekspertise, kulturell og intellektuell kompetanse på en skala vi bare kan drømme om?

For det virker nesten for talende til å være tilfeldig at Egelands artikkel sto på trykk den dagen Nobels fredspris ble delt ut til FNs klimapanel og miljøforkjemperen Al Gore. Nettopp klimatrusselen som på bare noen måneder endelig har kommet opp på verdensagendaen, er utfordringen som kommer til å snu opp-ned på de fleste av våre vante holdninger og verdi-vurderinger. Vi vil komme til å trenge våre kloke hoder, våre ulike eliter, Egeland, og det som aldri før. Ikke bare til forskning og utvikling av ny, sårt tiltrengt teknologi, eller til uredd, radikal beslutningstagning når de virkelig drastiske politiske avgjørelsene skal tas. Vi vil stå overfor en enorm formidlingsoppgave, et dannelsesprosjekt, for å få forberedt befolkningen på de omveltninger i livsstil som en gang – og kanskje snart! – vil måtte komme, uten at det skal måtte medføre politisk og sosialt sammenbrudd. Da vil det ikke dreie seg om kjøp av kvoter, pelletsovner, bilfri helger eller noen kroner opp og ned på bensinprisen. Det vil stå om endringer i hele sivilisasjonsstrukturen! Det vil bare en opplyst befolkning, trygg på sin identitet kunne klare. Kanskje vi på femti-seksti pluss vil være så heldige å unngå de mest dramatiske konsekvensene. Men våre barn vil det ikke. Det er bare om å gjøre å få startet forberedelsene tids nok.

Derfor er det dumt og destruktivt å rakke ned på dem som kan og vet noe, for å sikre seg et kortsynt, populistisk stikk. Vi har ikke noen stor og innflytelsesrik kulturelite her i landet. Et bredbent folkelighetsideal (med høylydte herolder i alle medier) sørger for å holde «kultursnobbene» på plass. Men ikke nedover-snobbene.

Det er ikke kult å være klok i Norge, men enda ukulere er det å påberope seg smak og stilsans, kunstforståelse og alminnelig dannelse. At nyvinning på det estetisk/kulturelle feltet møtes med skepsis, er normalt. Men hos oss stiger skepsisen til et brøl av selvrettferdig avvisning: Jeg vet selv best hva jeg vet. Er ikke det bra nok, kanskje?

Svaret er nei. Det er ikke alltid bra nok. Og det er ikke bare dumt, men farlig å tro at en ikke har noe å lære. Men våger noen å si det? Ingrid Schulerud våget å demonstrere god smak når det gjelder interiør. Det fikk hun svi for – også i Dagbladet.

Er dette viktig i den store sammenhengen?

Ja, det er viktig, for kultur handler dypest sett om identitet. Den som ikke greier å innstille seg på kulturelle endringer, enn si, mangfold, tolerere meningsforskjeller og innse egne begrensninger og forbedringspotensial, vil stå dårlig rustet til å møte de utfordringene vi nå vet må komme. Derfor er det så skuffende å se at den «progressive» avisen Dagbladet slutter seg til det kulturfiendtlige hylekoret som vi ellers forbinder med utgytelser fra Frp-hold. Det nytter ikke å ønske seg tilbake til enklere tider da den store konsensus hersket i vår homogene befolkning og benytte utdatert «kulturradikal» retorikk. Om en virkelig «elite» begynner å vokse fram, også på det kulturelle området, skal vi ønsker den velkommen. Vi trenger den!

Det er ikke antifolkelig, aristokratisk snobberi å hevde at Arne Jacobsen har tegnet bedre stoler enn Ekornes. Det er ikke et spørsmål om smak og behag. Det er et faktum. Den som ikke ser det, har noe å lære. Og noen må tørre å si det.