Nedslående norsk reaksjon

MUHAMMED: At muslimene i dypet av sitt hjerte, ja faktisk rett under huden, føler angst og ærbødighet for Profeten, er forutsigbart og forståelig. Selv norske muslimer er oppdratt til at Profetens ord har forrang over alle verdslige anliggender. På bakgrunn av denne ryggmargsrefleksen må de håndtere og balansere en rekke utfordringer i den norske hverdagen. En hedersmann som Aslam Ahsan, som så ofte har vist klokskap og moderasjon når kulturkonflikter skal drøftes, en mann hvis hovedanliggende er brubygging mellom kulturer, selv han avslører sin fryktsomme holdning til Profeten. Ja, for de fleste muslimer later det til å være akkurat så ille: Profanering og verdsliggjøring av profeten Muhammed er et ubrytelig tabu. Så ubrytelig at de frykter for sine liv ved overtredelse av Profetens ukrenkelighet. Psykologisk sett er det derfor enkelt å forstå de voldsomme reaksjoner som kommer opp i kjølvannet av karikaturene/latterliggjøringen av Profeten, avbildet og forvrengt i norske og danske tidsskrifter. Men det vi også forstår, er at mennesker som frykter represalier fra myndighetene på grunn av ytringer i form av ord eller bilder, disse menneskene er oppdratt til en invalidiserende ufrihet. De må sile og sortere både ord og tanker. Når et samfunn bygger på frykt, stagnerer refleksjonens konstruktive kraft. Dette handler mer om regime enn religion.Demokratiets grunnstein er nettopp tankens og ordets frihet. Filosofen Voltaire sa det slik: Jeg er dypt og grunnleggende uenig med deg, men jeg forsvarer inntil døden din rett til å hevde din mening. I dette ligger at vi må tåle avskyelige ytringer, så lenge disse ikke gjelder vold på andres legeme eller eiendom. Sistnevnte ligger da også under Straffeloven.

SVÆRT OFTE eksponeres vi for ting som krenker oss. Det kan være filmer som intet menneske på jord har godt av å se. Ondskap presenteres, destruktive handlinger skildres i ord og bilde. Vi utsettes for ting som forråer oss mentalt. Men den dagen vi stanser ytringer fordi vi ikke liker dem, den dagen er demokratiet i forfall. Og hvor skal vi trekke grensen? Skal vi ha en betinget ytringsfrihet? Det faller på sin egen urimelighet. En ytringsfrihet kan ikke være betinget, da er det ikke lenger snakk om frihet, men om seleksjon av det som passer «noen» best. Hvilke «noen»? De som sitter i en maktposisjon. Og hva får vi da for politisk system?Derfor er det så viktig å være fast i sine holdninger nå. De diplomatiske forbindelser til Midtøsten skal pleies, men ydmykhet er så visst ikke på sin plass. Forståelse for reaksjonene, jo visst, men knefall? Nei!

JEG SJOKKERES over nordmenns holdning til denne saken. To av tre mener tegningene ikke skulle vært publisert. Meldingene som tikket inn til Tabloid forleden kveld, sa det samme. Det store flertall mente at dette var unødvendig, sjikanøst, provoserende, osv. Misforståelsen dreier seg om at vi - skandinavene - har utvist manglende respekt. Ja, det har vi. Men i forlengelsen av denne tanken, anses det som riktig at vi skal be om tilgivelse. Dette er en logisk kortslutning. Dersom vi gjør det, bøyer vi oss for et regime bygd på frykt. Den muslimske verden var i opprør rundt den nederlandske filmen «Submission », regissert av Theo van Gogh. Den var en sjikanøs ytring. Hvordan det endte i den saken, vet vi jo. Derfor må vi faktisk være i stand til å se følgende: Ytringer kan være sårende, ondsinnede, forvrengte, usanne. Det kan vi konstatere og være enige om. Men de samme ytringene må aldri straffes med trusler om terror og vold. Det er hundre ganger verre enn ytringer, uansett ytringens karakter. Og det er nettopp hva denne saken handler om.