HRS: Hege Storhaug fra Human Rights Service.  
Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
HRS: Hege Storhaug fra Human Rights Service. Foto: Henning Lillegård / DagbladetVis mer

«Nedslående om asylsøkeres adferd i Tyskland»

Blogger ettergår påstander fra HRS

Meninger

«Nedslående om asylsøkeres adferd i Tyskland«, skrev Hege Storhaug hos Human Rights Service. Det vil si, det meste av teksten om asylsøkernes adferd er hentet fra en artikkel skrevet av Soeren Kern på amerikanske Gatestone Institute (en nettside som bl.a. denne uken har trykket en tekst der alle flyktninger som i dag flykter til Europa anklages for å være en del av en plan for en muslimsk «invasjon» og infiltrasjon av Europa).

«De sultestreiker, krever mer penger, bedre komfort, mat som de kjenner fra egne hjemland, egne hjem, de okkuperer bygninger, og så videre. Endog kommer det trusler om å sette seg selv i flammer eller å hoppe i døden fra hustak om ikke myndighetene innfrir kravene. Det hele fremstår som uvirkelig. For det er kanskje ikke slik vi tenker folk vil oppføre seg når de endelig har klart å flykte fra ufrihet til frihet?»

Teksten fra Kern er ordrett kopiert inn på HRS' nettsider, og skal vise på eksempler fra «ungrateful and impatient guests» som asylsøkere er. Etter å ha sjekket den første kilden til Kerns påstander kunne jeg ikke unngå å grave videre. La oss se på disse eksemplene på ugjestmilde flyktninger.

Det Storhaug beskriver som «trusler om å sette seg selv i flammer eller hoppe i døden fra hustak» er en enkelthendelse som fant sted for 1,5 år siden (uten at dette nevnes), som ikke handler om penger eller mat, men et ønske om ny behandling av asylsøknadene. Eksemplene fra Berlin-Kreuzberg og fra TV-tårnet er hentet fra sommeren 2014, før den akutte situasjonen vi ser nå. Det samme er sultestreiken Kern trekker opp fra München, den er ett år gammel og streiken er for lengst avsluttet. Hvordan dette rimer med beskrivelsen om at asylsøkere «increasingly» gjør bruk av demonstrasjoner er litt vanskeligere å gripe fatt i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både i Dortmund og Hamburg ga myndighetene flyktningene rett i at forholdene ikke var tilstrekkelige (historien fra Dortmund er ni måneder gammel). Sjefen for bydelsadministrasjonen i Hamburg-Bergedorf uttalte til media at lagerlokalet flyktningene skulle bosettes i, ikke var rengjort, og det manglet senger og skillevegger. Akkurat her var kanskje ikke protestene og kravene på bedre komfort helt uforholdsmessige? Manglene ble rettet, og flyktningene flyttet inn i lagerhallen noen dager senere.

«De krever mer penger», skriver Storhaug. Det er faktisk bare ett av eksemplene som dreier seg om penger, og det er de 20 asylsøkerne i Berlin som saksøkte delstatsmyndighetene for helse- og sosialsaker (Lageso). På den annen side gjaldt saken at flyktningene måtte vente i ukesvis utenfor registreringssentralen i Moabit — og at de først kunne få økonomisk bistand når de var blitt registrert (i mellomtiden måtte de sove improvisert på asfalten fordi de heller ikke hadde rett til bistand mht innkvartering).

Asylsøkerne i Walldorf (det var bare åtte av totalt 200) krevde «bedre innkvartering med mer privatliv», ifølge avisen Kern og HRS linker til. En del av kritikken var mot langsom saksbehandling (som går igjen hos flere av de som har kommet med kritikk). Flere av sultestreikene Kern og HRS henviser til, sier andre medier at ikke fant sted. Lederen for asylmottaket i Zweibrücken avviste at det hadde funnet sted en sultestreik, og i Wetzlar ble den truede streiken avlyst da den regionale administrasjonen møtte opp for å informere asylsøkerne (noe også frivillige organisasjoner kritiserte administrasjonen for å ha vært for dårlige på).

Det ble aldri streik i Birkenfeld, trusselen om streik i Gelsenkirchen er det ikke skrevet noe om etter det opprinnelige oppslaget, i Böhlen gikk én (!) person i streik, i Walheim varte den i noen timer og i Wittenberg i én dag. Protestene i Hannover har en forhistorie som ikke er koblet til den akutte situasjonen, og i Zweibrücken sa asylsøkerne som ble intervjuet at de bare var ute etter å få muligheten til å arbeide eller ta utdanning, og var fornøyde med å ha fått tak over hodet og mat. Veldig kresent.

Noen eksempler er direkte merkelige. De som sultestreiket i Nürnberg gjorde det for å sette lys på at de hadde bodd seks år i Tyskland, formelt var utvist men likevel ikke kunne utvises, og ikke hadde rett til å arbeide. Også det en livssituasjon som det er «nedslående» at et menneske ikke kan akseptere, tydeligvis. I Osnabrück handlet det ikke om penger eller komfort, men misnøye over at det hadde tatt 1,5 år å behandle en persons asylsøknad. Forvaltningsdomstolen i Osnabrück var også åpenbart enig i at den saksbehandlingstiden var for lang.

Historien fra Lübeck har ingenting med asylsøkernes egen atferd å gjøre (og den aktuelle sinte kvinnen hadde ikke vært med på det informasjonsmøtet skolen hadde avholdt for foreldre, siden hun ikke hadde egne barn på skolen). Dersom det er kritikkverdig at skolebarn bruker én skoledag (her: fem klokketimer) på å hjelpe til med flyktningedugnaden (som kvinnen kaller «SLAVERI») burde en sporenstreks forby f.eks. Operasjon Dagsverk i Norge.

Helt til sist i HRS og Kerns tekst fremstiller han direktøren for handelskammeret i München og Oberbayern som at flyktninger mener lærlingeutdanning «is beneath them«, og Kern siterer ham på at «Many have the expectation of quickly earning a lot of money in Germany.» Det Lothar Semper egentlig sier, er: «Mange har en forestilling om å kunne tjene penger i Tyskland raskt, og så sende pengene tilbake til hjemlandet» [min utheving]. Et ikke helt ukjent fenomen, men som kuttes vekk i sitatet. At lærlingeutdanning skulle være for dårlig for flyktninger, er Kerns frie tolkning av at Semper sier at for mange asylsøkere tenker for kortsiktig. Som det riktig påpekes i artikkelen har Tyskland en generell lovbestemt minstelønn for lønnsarbeid, men lærlinger får mindre betalt. «Ofte er selv ufaglært hjelpearbeid i f.eks. Großmarkthalle mer attraktivt, fordi arbeidsgiverne der må betale minstelønn.» Så kan en jo diskutere om dette bygger på bortskjemthet (som HRS' og Kerns innlegg vinkler) eller det mer trolige: Et ønske om å hjelpe de som ble igjen. (avsnittet er lagt til etter at innlegget ble publisert første gang, etter tips fra Doremus Schafer)

Men: legger man sammen det antall asylsøkere som har vært involvert i aktuelleprotester (altså denne høsten) som HRS og Kern publiserer, og sammenligner med antall asylsøkere som kom til Tyskland i august og september (tall for oktober foreligger ikke ennå), er tallet på «ugjestmilde» flyktninger under 0,1 % av alle som kom til Tyskland. Så ugjestmildt at bare 99,9 % av asylsøkerne avstod fra å delta i noen demonstrasjoner. Så nedslående. (Og ja, det tok ikke så veldig lang tid å faktasjekke om påstandene i teksten stemte eller ikke. Alt du trenger er Internett, tyskkunnskaper og evnen til å sjekke når en artikkel er publisert. Pluss Google.)

For øvrig kan en notere, i motsatt ende av skalaen, at gjerningsmannen bak knivangrepet på Henriette Reker i Köln beskrives av HRS som «en arbeidsledig tysker som opplever å bli tilsidesatt i eget land». Denne personen deltok på minnemarsjer til minne av Rudolf Hess på 1990-tallet og var medlem i den aggressive nynazistiske organisasjonen FAP. Der Spiegel har også beskrevet at mannen skrev fremmedfiendtlige ytringer på sosiale medier i forkant av knivangrepet. Med tanke på hvordan HRS skrev om asylsøkere og kriminalitet i Tyskland («Asylsøkere fører til en bølge med voldskriminalitet i tyske byer») er det interessant at denne gjerningsmannen behandles annerledes enn gjerningspersoner som har søkt asyl.

-----

Teksten opprinnelig publisert på skribentens blogg

Lik Dagbladet Meninger på Facebook