Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nedtelling til dommedag

John Michael McDonaghs oppfølger til publikumsfavoritten «The Guard» er et oppgjør med kirkens plass i det irske samfunnet.

FILM: «Calvary» er regissør John Michael McDonagh og skuespiller Brendan Gleeson første samarbeid siden den treffsikre svarte komedien «The Guard» i 2011. Og selv om de to filmene har mye til felles, byr «Calvary» på en ganske annen skildring av den irske landsbygda.

Irsky business Denne gangen spiller Gleeson Fader James, en kjent og kjær, men også kontroversiell skikkelse i sitt lille kirkesogn på den grisgrendte irske nordvestkysten. Filmen starter i skriftestolen, der en mann forteller at han som barn ble misbrukt av en prest, og at han har til hensikt å myrde James som hevn.

Mannen hevder at det å skyte en god og uskyldig mann vil være en mer passende straff for den katolske kirken enn å drepe en av de pedofile overgriperne, og gir James én uke til å forberede seg på å møte sin skjebne.

«Calvary» utspiller seg over de sju påfølgende dagene frem til de to møtes igjen. James vet fra første stund hvem morderen er, men publikum får ikke vite det før de to står ansikt til ansikt i siste akt.

Preker til forsamlingen Der «The Guard» brukte irsk særpreg som eksotisk krydder i en universell historie, er «Calvary» en film om Irland.Også denne gangen er de glassklare tablåene vakre, de sære bifigurene interessante, og Gleesons blanding av alvor og komikk god, men filmens appell begrenses av det faktum at den dypest sett handler om kirkens plass i det irske samfunnet.

For den del av publikum som ikke kan påberope seg noen større innsikt i irske samfunnsspørsmål, er de underliggende budskapene tidvis vanskelig å tyde, og dermed blir det også vanskelig å henge med på den emosjonelle dramaturgien.

«Calvary» byr på svært tiltalende filmhåndverk og en rekke små fine detaljer — blant annet viser en usedvanlig god Dylan Moran uante dybder i rollen som ulykkelig finansmann. Samtidig er det vanskelig å fri seg fra følelsen av at McDonagh denne gangen snakker til en gruppe inneforståtte — og at de som ikke tilhører denne gruppa går glipp av noe essensielt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media