Nedtur i Stavanger

- Alexander Kielland bar på en drøm om å gjenerobre sin barndomsby Stavanger. Da farens hus ble ledig, så han en gyllen mulighet til å vende tilbake til småbyen som en stor mann. Men i stedet for en hjemkomst i triumf, ble det en tilbakekomst til politisk fiendskap, lammende skrivesperre, familiebekymringer og økonomiske problemer. En sann nedtur.

Forfatteren Einar O. Risa har skrevet boka «Mannen i speilet _ Alexander Kielland i Stavanger 1888-1902». Boka, som lanseres til 150-års jubileet for Kiellands fødsel seinere denne måneden, er utstyrt med den talende undertittelen «En nedtur». Noe Risa altså mener det er all mulig dekning for å kalle denne 14 år lange perioden i dikterens liv.

«Sankt Hans Fest»

Da Kiellands stemor døde sommeren 1887, og han selv så en sjanse til å vende tilbake til familiehuset ved Bredevannet, var forfatteren ennå bare 38 år gammel. Men han hadde allerede det viktigste av sin litterære produksjon bak seg. De økonomiske bekymringene bare vokste, og Kielland var klar for en tilbakekomst til en mer stabil tilværelse i den byen størstedelen av hans diktning kretset rundt.

Typisk nok for den aldri konfliktsky forfatteren, var den siste boka han skrev før han returnerte fra Frankrike til Stavanger nøkkelromanen «Sankt Hans Fest»: Et bitende, ubarmhjertig og nokså rått angrep på bysbarnet Lars Oftedal og kretsen rundt ham, de såkalte «kaninene».

Romanen vakte som ventet oppsikt, og Kielland ga seg ikke med denne utfordringen til lokalbefolkningen. Ved hjemkomsten sommeren 1888 var karriereplanene klare: Alexander Kielland ville bli stortingsmann _ for Venstre!

Indignasjon

- Disse planene rant imidlertid hurtig ut i sanden, forteller Risa. - Hans lokale forbindelser gjorde det ganske raskt klart for ham at noen stortingsplass for Stavanger var utelukket for en slik ugudelig mann. Det var da planene om å bli avisredaktør for alvor tok form.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter tøffe forhandlinger med de innflytelsesrike brødrene Haabeth går det endelig i orden: Fra 1. januar 1889 er Alexander Kielland redaktør for Stavanger Avis. Tidligere på høsten skriver den forventningsfulle bladfyken til sin gode venn Bjørnstjerne Bjørnson: «Vet du hva jeg vil blive! _ jo jeg tænker paa at blive Redaktør _ det, jeg sist i Livet havde tænkt, jeg skulde føres til(...)Et Blad i min Haand vilde være en Svøbe for Byen og en Fornøielse for Landet. Og jeg tror, jeg skulde kunne tjene.»

- Det var uten tvil en solid porsjon sosial indignasjon og ektefølt opprørstrang som lå bak Kiellands avisplaner. I tillegg til behovet for en noenlunde solid og sikker inntekt, sier Risa.

- Noen vil hevde at Kielland i sin innbitte kamp mot politisk urettferdighet og for sosiale reformer bedrev en form for moderne kampanjejournalistikk?

- Jeg vil heller kalle det en blanding av kommentar og reportasje. Selvfølgelig var det sterke islett av kampanjejournalistikk, men Kiellands skarphet mot sine politiske motstandere bar mest preg av levende, velskrevne og kommenterende reportasjer.

- Hvilke journalistiske forbilder hadde han?

- Det vet vi ikke så mye om. Bortsett fra at han jo var sterkt influert av brødrene Brandes og deres avis Politiken, kjenner jeg ikke til andre, klare forbilder. Kiellands stil som avismann var først og fremst hans egen.

Ensomheten

- Men entusiasmen tok raskt slutt. Han sluttet som avisredaktør allerede etter ett år. Var det melankolien og skrivesperren som igjen kom sigende?

- Noen skrivesperre var det ikke snakk om så lenge han var redaktør. Han skrev utrolig mye i sin egen avis, og det er liten tvil om at forfatteren Kielland misunte journalisten Kielland hans produktivitet.

Resignasjonen hadde nok heller sammenheng med den isolasjonen og ensomheten han følte i sin egen hjemby. Han hadde få allierte, enda færre venner og nesten ingen familie rundt seg. Kielland må ha følt seg fryktelig utsatt i denne perioden. Det er noe av det mest fascinerende med historien om Alexander Kielland i Stavanger: Han vendte hjem til restene av det som hadde vært. Handelshuset Kielland var i oppløsning, det gamle miljøet rundt torget og ved Bredevannet var i ferd med å forsvinne, selv barndommens eventyrhage var invadert av fremmede.

Han ble sittende som på en ensom øy, synlig for alle rundt seg: Åpnet han døra, sto han bokstavelig talt midt ute på torget. Alle kunne følge hans minste skritt, se hvordan han este ut og ble stadig fetere.

- Selv skrev han blant annet: «Du ved man blir iagttaget af saa mange onde Øine, som lurer paa de skuffede Miner». Hadde Kielland rett og slett det vi i dag kaller noia?

- Det er godt mulig han hadde paranoide trekk. I hvert fall var han uten tvil oversensitiv i perioder.

Borgermester

- Tilsynelatende var han likevel en vellykket mann. Han ble borgermester i Stavanger, og innehadde stillingen i hele ti år?

- Det var igjen behovet for en fast inntekt som drev ham. Og husk: Han fikk bare stillingen takket være at det dengang var regjeringen som utnevnte landets borgermestre. Men han gjorde slett ingen dårlig jobb. Kielland var blant svært mye annet også en dyktig, pliktoppfyllende og nidkjær administrator.

- Likevel forlot han i 1902 hjembyen for godt, for å bli amtmann i Molde. Var dette hans aller siste flukt i livet?

- Mye tyder på det. Han hadde vel endelig resignert og innsett at familienavnets stolthet og fortidas storhet aldri kunne gjenopplives. Kielland og Stavanger ble aldri skikkelig forsonet. Derfor er det også så symbolsk at byen allerede året etter hans død rev familieeiendommen ved Bredevannet. Det endelige punktum for en langvarig, bitter nedtur.