NY TID: Dårlige tider i oljebransjen er en unik mulighet til å skape et lykkeligere samfunn, mener Framtiden i våre hender. Foto: Eirik Helland Urke
NY TID: Dårlige tider i oljebransjen er en unik mulighet til å skape et lykkeligere samfunn, mener Framtiden i våre hender. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

Nedturen i oljebransjen er en kjærkommen mulighet

De fossile tvangstankene er modne for skraphaugen.

Meninger

Onsdag 17. juni kom en gladmelding fra en norsk oljebransje preget av mørke skyer på himmelen. Sintef har kartlagt oljearbeidernes egne tanker om framtiden, og det viser seg at de har troen på at de skal klare omstillingen!  

Siv Jensen og Erna Solberg fortsetter likevel å tegne mørke framtidsvisjoner for Norge. Med på laget har de ledere i oljenæringen og deler av fagbevegelsen. Alle vet at vi nå ser konturene av en varig nedgang for norsk fossilsektor. Men trenger det å gjøre oss dystre til sinns? Hva om vi ser på mulighetene, slik oljearbeiderne selv gjør? La oss kikke inn i krystallkulen.

Pensjonsreformen legger til grunn 2010-kroner og de sier at vi skal øke vår kjøpekraft fra dagens 224.000 til 612.000 kroner i 2060. I verdens rikeste land kan det altså gå mot en tredobling av forbruket. Vi mener det er her vi bør si stopp. Så lenge veksten er uløselig knyttet til fossil vekst, må vi tenke annerledes. Nordmenn må si ja til mer fritid! Vi blir da skattlagt noe mer, og får noe mindre lønn. Det er ikke et problem! La oss se hva nordmenn bruker pengene til i dag. Mens vi på 60-tallet brukte om lag 40 prosent av alle pengene vi hadde på mat, er vi nå nede på mellom 10 og 12 prosent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi burde da ha et handlingsrom som gjorde det mulig med en blanding av bærekraftig, smart og lykkebringende pengebruk. Men er det tilfellet? Nordmenn pusser nå opp for seksti milliarder i året, bruker seks milliarder på kosmetikk, nesten fire milliarder på snacks og to milliarder på iskrem.  

Det viser både at vi burde bruke pengene annerledes og at vi kan redusere forbruket. Legger du 18 milliarder på toppen av norsk oppussing, kan du sikre skolegang for alle de barna i verden som i dag ikke får utdanningstilbud.  

Tallene minner oss på at vi har et valg. Vi forvalter enorme ressurser, og de kan benyttes slik at de gir bedre effekt for miljø og folk som har lite, både i Norge og i andre deler av verden.  

Hvis vi forutsetter at vår bruk av ressurser skal brukes bærekraftig, og samtidig maksimere lykken i befolkningen, tyder mer og mer på at vi går i feil retning. «Jo mer vi søker tilfredsstillelse i materielle ting, desto mindre tilfredsstillelse finner vi der», sier forsker Richard Ryan. Pengejegerne gjør det dårlig på tester som gjelder vitalitet og selvrealisering.

Det er et potensialet i befolkningen. Tidsbruksundersøkelser viser at nordmenn som har jobber som tillater det, jobber mindre enn før. De som har fleksible yrker jobber korte dager i småbarnsperioden for å få tidsklemma til å gå opp. Besteforeldregenerasjonen går inn for myk landing mot pensjonstiden, og tilbringer mer tid på hytta og mer tid sammen med barnebarna.  

Verden står overfor to gigantiske utfordringer. Viktigst er klimaendringene, hvor klimapanelet nå har gitt oss et vindu på om lag 20 år til å gjøre radikale grep. Hvis vi ikke klarer det, passerer verden to graders oppvarming.  

Den andre utfordringen er de gigantiske forskjellene mellom folk. Verdens BNP har økt fenomenalt de siste årene, men ulikheten mellom fattig og rik vokser over alt.  

SIFO lanserte nettopp en ny rapport. De har spurt nordmenn om holdninger til miljø fra 1993 og fram til 2015. Dataene viser at troen på ny teknologi har økt, mens troen på at vi forbrukere har et ansvar er svekket. Vår vilje til å gi avkall på tjenester og nyanskaffelser har gått jevnt nedover i takt med økt teknologioptimisme.

Dette er bekymringsfullt. Effekten av økt forbruk spiser opp klimagevinsten ved ny teknologi — og mer til. Både forbrukere og politikere er nødt til å snakke høyt om behovet for å styre det private forbruket mye sterkere enn i dag.  

De norske klimagassutslippene går ikke ned. Vi har riktignok redusert noen farlige klimagasser fra bl.a. metallindustrien, men de norske CO2-utslippene har ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) økt med hele 25 prosent siden 1990. Det er verst i Europa.  

I Norge er vi fanget i skvisen mellom petroleumsbransjen og et monomant fokus på økonomiske indikatorer. Dette har samtidig skapt et retorisk hegemoni. I norsk debatt omtales det som «realisme» å si at oljebransjen skal fortsette i uoverskuelig fremtid, upåvirket av krav til klimaomstilling og fremveksten av bedre energikilder.  

Problemet er at vi nå innhentes av denne «realismen». Det som har vært regnet som urealistiske utopier fra miljøbevegelsen, faller i stadig større grad sammen med vitenskapen. Verken bærekraften på kloden eller menneskers lykke vil i framtiden henge sammen med en fossildrevet økonomi.  

Framtidens gode samfunn, er de som klarer å kombinere full sysselsetting med null utslipp, minimale miljøskader og god fordeling av ressursene. I tillegg kommer store endringer i transport — og matsektoren, hvor vi allerede ser betydelig vekst i grønne og helsebringende løsninger i mange av våre naboland.  

For oss er det viktig å understreke at kampen for et bedre klima og en mer rettferdig fordeling ikke er et mesterskap i høy moral. Det er snarere en kamp som viser seg å falle sammen med det gode liv.  

«Vi mennesker trenger en følelse av mening i livet for å trives», poengterer lykkeprofessor Tal Ben-Shahar ved Harvard. Han mener lykke ligger i overlappingen mellom velvære og mening.  

Klimavitenskapen, lykkeforskerne og de som forsker på hva som skaper gode samfunn gir samstemte svar. Oljebransjens løsninger er ikke naturlover. Hvordan vi former framtiden er snarere et resultat av valg vi mennesker gjør. Og akkurat nå står vi ved et veiskille. De fossile tvangstankene er moden for skraphaugen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook