Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Negerjente, sa hun

Min datter går på barneskolen. Vanligvis er hun livlig og i godt humør, full av historier etter en begivenhetsrik dag, men en dag hadde det tydeligvis skjedd noe spesielt. Da jeg kom hjem fra arbeid, var hun stille, nesten mutt. Hun hadde kranglet med mamma uten noen spesiell grunn. - Hun var sint og kalte meg «negerdame», forteller min kone meg.

Hun er afrikansk, så på en måte er jo det sant. På den annen side brukes uttrykket «neger» ofte på en negativ måte. Det er en måte å plassere mennesker med en mørk hudfarge under dem med «hvit» hud, og det var tydelig at datteren vår hadde oppfattet og brukt uttrykket slik.

Datteren vår hadde nok ikke sagt dette uten grunn, så vi snakket med henne om dette. Til slutt kom det fram at en litt større pike på skolen flere ganger hadde kalt henne «negerjente» og bedt henne «dra hjem hvor du kommer fra». Selvsagt er dette noe hun i sin tur hadde plukket opp fra voksne, men det skal vi la ligge her. Det interessante for oss var: På hvilken måte skal vi og vår datter håndtere dette? Selv om vi siden hun var liten har forsøkt å vise henne det positive ved å ha familie fra flere deler av verden, og at hudfargen ikke skal bety noe for hvordan man vurderer mennesker, er det alltid vondt for et barn å bli utsatt for slike kommentarer. Våre barn lever i en annen verden enn vår barndoms verden. Vi har et ansvar for å vise dem at Norge er et mangfoldig samfunn og at dette fordrer nye måter å tenke og oppføre seg på. Det ser jeg som en positiv utfordring, men den krever sitt av oss alle.

Barn og ungdom strever med å finne ut hvem de er. Det blir ikke lettere for barn av foreldre fra forskjellige verdensdeler at omgivelsene hele tiden påpeker at de ser annerledes ut enn flertallet. Er man født i Norge, vil det være rimelig å føle seg hovedsakelig norsk. Kunnskapen om en annen del av verden burde være et bonus, men blir ikke alltid vurdert slik. Mange skoler og barnehager har blitt flinke til å bruke mangfoldet til å berike undervisningen, men det er fortsatt mye vi kan gjøre.

Litt forenklet finnes det fire måter å takle rasistiske provokasjoner på. Vi kan kalle det ignorering, unnvikelse, direkte takling og «best i klassen».

Ignorering handler om å lære barnet å overse slike utsagn: «Ikke bry deg om dem, de forstår ikke selv hva de sier.» Barn og unge som kommer med rasistiske utsagn, vet ikke mye om bakgrunnen for og effekten av det de sier. Effekten blir ikke mindre av det.

Unnvikelse er å gå bort fra situasjonen. Barn kan melde fra til klasseforstanderen, men dette kan bli oppfattet som «sladring», med vedvarende plaging som resultat.

Begge disse to strategiene kan være vanskelige å følge. Dersom man blir oppfattet som feig, kan resultatet like godt være at plagingen fortsetter. For noen barn blir skammen over dette så stor, at de slutter å fortelle foreldrene om det, og ender med å mene at foreldrene ikke forstår dem og det livet de lever utenfor huset.

Direkte takling kaller jeg det når man svarer på provokasjonen, verbalt eller fysisk. Det er en metode som krever litt mot. For et lite barn kan dette være vanskelig. Er den som provoserer større, skal det noe til å gå inn i en fysisk konfrontasjon. En verbal reaksjon kan også være vanskelig, særlig om man er litt sjenert, eller kanskje ikke like flink til å snakke for seg som «motstanderen».

Noen kan også forsøke å få «fargen til å forsvinne» ved å streve for at barnet skal bli best i klassen. Tanken er selvsagt at barnet gjennom sin dyktighet lettere kan bli akseptert og derved unngår rasistiske situasjoner. Skoleflinkhet er nok dessverre ingen slik garanti.

Ungdom finner fram til hvilke metoder de vil benytte når. Ulike situasjoner kan kreve ulik strategi. Som småbarnsforeldre må vi voksne velge. Skal vi lære ungene at de skiller seg ut, og derved risikere å gjøre dem overfølsomme? Skal vi lære dem at alle barn er like, og håpe at ingen vil gjøre dem oppmerksomme på at de faktisk er annerledes? Alle foreldre til barn som er mørkere enn det man vanligvis blir i et regnvått Sommer-Norge, vet at det ikke er lett, fra den dagen den første gamle damen bøyer seg ned og begeistret roper ut: - Å, du er sånn en søt liten sjokoladejente!

Vi har forsøkt å snakke med våre barn om at mor og far er forskjellige. Vi har forsøkt å fortelle at noen snakker stygt om folk, fordi de ser annerledes ut. Vi har forsøkt å forklare at dette ikke behøver å være vondt ment, men heller skyldes uvitenhet, fordi mange ikke kjenner andre enn de som ser ut som seg selv. Vi har forsøkt å både være forberedt selv, og å forberede våre barn. Likevel kommer erfaringer med rasisme overraskende. Avstanden mellom teori og praksis blir påtakelig. Som voksne har vi tilstrekkelig distanse og styrke til å kunne håndtere det meste av både skjult og åpen rasisme. Det er noe helt annet når den rammer våre barn.

Siden vår datter er så liten, og den andre var eldre enn henne, valgte vi å gripe inn med direkte takling på vegne av vår datter. Vi konfronterte foreldrene til det barnet som mobbet vår datter, i begge barnas påhør. Vi fortalte hva som hadde skjedd og sa at vi ikke ville tolerere slike utsagn. Vi fant at dette for oss var en framgangsmåte som fungerte, i hvert fall denne gangen. Gjennom å si fra, blir det klart for barnet at det hadde sagt noe som ikke ville bli tolerert. Likevel lurer spørsmålene seg fram. Har vi samtidig sagt at vi godtar at å være «neger» er noe negativt? Ville det vært bedre å ignorere utsagnet? Dette er et interessant spørsmål som kanskje er det virkelig sentrale: Blir problemet større av å ta det på alvor? Skulle vi nøyd oss med å fortelle vår datter at episoden var et utslag av gammeldagse fordommer og ikke noe å bry seg om? For den som ikke utsettes for slike utsagn, vil det umiddelbart synes greit. For den som får slikt slengt i ansiktet, er det ikke fullt så enkelt.

Vi tror altså ikke det finnes bare ett fasitsvar på hvordan foreldre bør reagere. Det er så mange faktorer som spiller inn. Derfor er det viktig å diskutere hele tiden - innad i familien, og med andre. Det viktigste er å komme fram til en løsning som flest mulig kan leve med. Den som kommer med rasistiske uttalelser, bør også få en mulighet til retrett.

Vår språkbruk er et ubevisst resultat av flere hundre års kolonialisme og slavehandel. Iblant gir språkbruken seg fysiske utslag, andre ganger slår den ut administrativt. Ingeniører med feil navn får ikke jobb, vaskehjelper med feil hudfarge får juling av politiet, småjenter får slengbemerkninger fra andre småbarn. Historien om Europas møte med Afrika og Asia må fortelles til alle norske barn. Kunnskap er et viktig bidrag til våre barns identitet og selvfølelse. Gjennom kunnskap blir det vanskeligere å bruke rasistiske begreper og kanskje lettere å ignorere eller ta til motmæle mot rasistiske utspill.

Vi som er voksne, bør diskutere mer. Verden har forandret seg. Hva krever det av oss? På hvilken måte må vi forandre oss? Får vi til det, er det håp om et bedre samfunn for mine - og dine - barn.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media