På en ustoppelig bølge av distriktsopprør og elitekritikk, fosset Senterpartiet inn til sitt beste resultat noen gang i et lokalvalg. Det er ennå noen prosentpoeng opp til det historiske EU-valget i 1993, men dette var enda et nei-valg.

Nei til sentralisering, nei til reformer, nei til nedleggelser og sammenslåinger. Fra tvangssammenslåtte finnmarkinger til sinte østfoldinger i nye Viken sa velgerne nei. Nei til sentralmakta, nei til styringspartiene.

Ap utfordres i sin tradisjonelle bastion, Nord-Norge. Dette er et politisk jordskjelv som vil merkes langt inn i stortingsvalget om to år.

Senterpartiets framgang er som et speilbilde av Arbeiderpartiets tilbakegang; i alle sakene som har rammet Ap midtskips og kostet partiet hver tredje velger siden forrige kommunevalg, har Sp vært en konsekvent motstemme som har plukket frafalne i alle leire; ikke minst når det gjelder tvangssammenslåing, politireform og forsvarsforliket som innebar nedleggelse av Andøya.

Kritikere har innvendt at Sp var med på en storstilt sentralisering under de rødgrønne, men det preller av når Vedum setter opp sitt største glis og bedyrer med stor troverdighet: Vi har alltid ment det vi mener.