KOM LUFTVEIEN: Da Bill Murray nylig gjestet talkshowet til David Letterman kom han flyvende som Peter Pan. Selvsagt. Foto: Skjermdump fra «The Late Show»
KOM LUFTVEIEN: Da Bill Murray nylig gjestet talkshowet til David Letterman kom han flyvende som Peter Pan. Selvsagt. Foto: Skjermdump fra «The Late Show»Vis mer

Nei, dette er ikke det merkeligste han har gjort

Kinoaktuelle Bill Murray.

(Filtermagasin.no): Da kinoaktuelle Bill Murray nylig gjestet «Late Show» med David Letterman, kom han flyvende inn utkledd som Peter Pan. Hvorfor? Fordi han er Bill Murray.

Murray, som også var Lettermans aller første gjest, er ikke av typen som simpelthen spaserer inn på «Late Show».

I fjor entret han som
 Liberace. Året før ble han, bakbundet og med en hette over hodet, dratt ut av bagasjerommet på en SUV, skutt med strømpistol og slept inn til Letterman av to røslige, dresskledde menn.

Vi har så vidt svelget det ene Murray-koldtbordet før en ny munnfull kommer på bordet.

Det er under en måned siden Bill Murray stakk en tur innom nettforumet Reddit for å svare på hva enn det er folk måtte lure på - som eksempelvis hvor det er best å spille golf (Irland), hvorvidt han liker smørbrød med peanøttsmør og sylteagurk (nei), hvilken historisk figur han helst ville ha slått av en prat med (Gregor Mendel, kjent som «den moderne genetikkens far») eller hva han hvisket i øret til Scarlett Johansson på slutten av «Lost in Translation» (han «husker ikke»).

- Elsker Wes
I dag har «Grand Budapest Hotel» norgespremiere på Bergen Internasjonale Filmfestival, etter at den ble vist på Berlinalen i går.

Dette er Bill Murrays sjette samarbeid med regissør Wes Anderson (sjuende hvis man regner med Murrays bittelille rolle i «Darjeeling Limited»).

Og skal vi tro Murrays ord på Reddit er det ikke siste gang de jobber sammen:

- Jeg elsker hvordan Wes skriver, jeg liker hvordan han filmer og jeg liker HAM. Jeg har blitt veldig glad i ham.

Det er lett å tenke at det å svare på noen spørsmål på et nettforum ikke er en spesielt vanskelig oppgave. Det er lett å tenke at, la oss si, Woody Harrelson kan gjøre dette vel så bra som Bill Murray. Det kan han ikke.

Woody ble roastet
Da Woody Harrelson var innom samme nettsted for å promotere filmen «Rampart», endte det i total ydmykelse for stakkars Woody.

Et av de første spørsmålene tok tak i et eldgammelt rykte om at en ung herr Harrelson angivelig skulle ha tatt en kvinnes jomfrudom etter et skoleball i Los Angeles.

Da Woody avkreftet dette, for så å si at han bare ville ha spørsmål om sin kommende film, snudde nettbrukerne seg fullstendig mot ham.

Forumtråden endte opp som en rein Woody Harrelson-«roast», og samme hvor mange ganger han og hans PR-agenter fikk klemt inn filmtittelen i svarene sine, var det liten tvil om resultatet:

Internett 1 — Woody 0.

Forskjellen på Woody Harrelson og Bill Murray er nemlig at Bill Murray har skjønt det. Han har knekt koden.

La oss si at Woody Harrelson er som kristendommen — misjonerende, gammeldags, etter boka.

Bill Murray er zen-buddhisme.

Stjeler pommes frites og tar oppvasken
Han er i evig harmoni med sin egen person, sin egen eksistens, noe som kommer til uttrykk i alt han gjør. Bill Murray kunne aldri tenke seg å være noen andre enn Bill Murray. Bill Murray er som han er nettopp fordi han er Bill Murray.

Noe han, ifølge sin egen Reddit-tråd, ikke var helt forberedt på:

- Jeg var ikke forberedt på å være så «awesome». Det er et sjokk. Det er et sjokk å våkne opp hver morgen og være badet i dette lilla lyset.

Fordi han er Bill Murray kan han for eksempel uannonsert bare rusle inn på tilfeldige privatfester i New York-området.

Jeg kunne ikke ha gjort det. Da hadde jeg sannsynligvis blitt kastet rett ut igjen.

Fordi han er Bill Murray kan han stjele en pommes frites fra ei dame på burgersjappa mens han ser henne i øynene og sier:

- Ingen kommer noensinne til å tro deg.

Jeg kunne ikke ha gjort dette. Det ville ikke ha gitt noen mening.

Men Bill Murray kan gjøre det og da vil det være veldig lite Bill Murraysk ikke å benytte seg av det.

Det som derimot er veldig Bill Murraysk er å bli med norske utenlandsstudenter på fest for å ta oppvasken.

SUKSESS: Bill Murray fikk mye skryt for «Lost in Translation», hvor han spilte mot Scarlett Johansson. Foto/Copyright: Sandrew Metronome
SUKSESS: Bill Murray fikk mye skryt for «Lost in Translation», hvor han spilte mot Scarlett Johansson. Foto/Copyright: Sandrew Metronome Vis mer

Eller å ankomme et utested sammen med en fjerdedel av Wu-Tang Clan, stelle seg bak baren og begynne å servere folk tequila uansett hva de bestiller.

Har telefonsvarer som agent
Noe som er veldig lite Bill Murraysk er å måtte forholde seg til filmbransjen. Så det gjør han bare unntaksvis. Han sparket sin siste agent rundt år 2000.

Så hvordan får man tak i Bill Murray? Det enkle svaret er at det gjør man ikke. Men man kan prøve.

Han har nemlig en telefonsvarer.

Denne sjekker han med svært ujevne mellomrom.

For å få klørne i Bill Murray må man altså:

1. Få tak i telefonnummeret hans.

2. Ringe telefonsvareren hans.

3. Håpe at han ringer deg opp — hvis ikke, rykk tilbake til 2.

4. Håpe at han liker filmidéen din.

5. Få overlevert filmmanuset ditt (gjerne ved å legge det i en telefonkiosk i nærheten av huset hans).

6. Håpe at han plukker opp manuset ditt — hvis ikke, rykk tilbake til 2.

7. Håpe at han leser manuset ditt — hvis ikke, rykk tilbake til 2.

UNDERVANNSENTUSIAST: Fra en annen Wes Anderson-film, «The Life Aquatic with Steve Zissou» Foto: Filmweb
UNDERVANNSENTUSIAST: Fra en annen Wes Anderson-film, «The Life Aquatic with Steve Zissou» Foto: Filmweb Vis mer

8. Håpe at han liker manuset ditt og tar jobben.

9. Håpe at han dukker opp til første innspillingsdag — hvis ikke, rykk tilbake til 2.

Ga Sofia Coppola panikk
«Lost in Translation»-regissør Sofia Coppola brukte ifølge New York Times angivelig et halvt år, hundrevis av telefonsamtaler og Robert De Niro (som bodde i nærheten av Bill Murray) bare for å få Murray til å ta en titt på manuset.

Murray leste det, likte det, og sa ja til å spille i filmen. Så forsvant han igjen.

Dagene gikk. Ikke en lyd fra Murray. Resten av produksjonsteamet var på plass i Tokyo. I morgen skulle de begynne å filme scenene med hovedrolleinnehaveren. Fortsatt ingen Bill Murray.

Coppola fikk panikk. Så stod han plutselig der.

Heldigvis. Rollen som den avdankede Hollywood-skuespilleren som drar til Tokyo for å presse den siste jusen ut av karriere-sitronen, kunne bare spilles av én mann.

Som Depp og Burton
På denne tida, ved årtusenskiftet, var Murrays navn i ferd med å viskes ut av folks bevissthet. Det begynte å bli lenge siden suksessrollene i komedier som «Caddyshack» (1980), «Ghostbusters» (1984) og «Groundhog Day» (1993).

Med «Lost in Translation» kom en ny vår. Bill Murray, drama-skuespilleren, fikk blomstre. Men disse frøene var allerede sådd lenge før Sofia Coppola kom på banen.

En ung filmskaper ved navn Wes Anderson hadde allerede begynt å utforske Murrays dramatiske talent i filmene «Rushmore» (1998) og «The Royal Tenenbaums» (2001).

Vi skal i grunn være takknemlige for at vi har Wes Anderson.

Er det noen som trenger en trofast samarbeidspartner — en Martin Scorsese til sin Leo DiCaprio, en Tim Burton til sin Johnny Depp — så er det Bill Murray.

Han trenger en han er glad i, en som han stoler på, en som gir ham de rette rollene. For, som vi har vært inne på, kan det være litt tilfeldig hvilke roller Bill Murray ender opp i. La oss atter fokusere på Bill Murrays telefonsvarer.

Jeg er rimelig sikker på at Bill Murrays telefonsvarer er verdens aller råeste telefonsvarer — alle gjenstander som tilhører Bill Murray er per definisjon overlegne andre gjenstander fordi de er Bill Murray sine ting — men en telefonsvarer, til forskjell fra en agent, vil allikevel mangle noe meget viktig:

Syn. En telefonsvarer vil eksempelvis aldri kunne merke seg en tilsynelatende malplassert bokstav.

Og en noen ganger kan en tilsynelatende malplassert bokstav være hele forskjellen.

Sa ja til «Garfield»
Har du, som meg, lurt på hva i alle dager som skjedde da Bill Murray, etter å ha gjenskapt sin Hollywood-kredibilitet gjennom filmer som «Royal Tenenbaums» og «Lost in Translation», plutselig dukket opp i rollen som Pusur i den gjennomslaktede filmen «Garfield»?

Historien bak Bill Murrays deltakelse i «Garfield» er faktisk så absurd at det bare kunne ha skjedd med Bill Murray.

Det hele startet da han en dag (sannsynligvis etter knallhard innsats fra hans telefonsvarer) fikk manuset til en film om Pusur mellom hendene.

På manuset stod et klart og tydelig hvem som hadde skrevet det: Joel Cohen.

Murray la sporenstreks fra seg manuset. Han trengte ikke en gang å lese det. Joel Cohen, broren til Ethan, var tross alt en av bransjens beste manusforfattere.

Sammen hadde de to brødrene laget mesterverk som «Barton Fink», «Fargo» og «O Brother, Where Art Thou».

Murray trengte ikke vite mer. Han sa ja til rollen. I Murrays egne ord på Reddit:

- Opplevelsen med «Garfield» var til å le seg i hjel av. Jeg hadde bare lest et par sider av det, og jeg ville gjerne spille i en tegneseriefilm. Og så stod det «Joel Cohen» på manuset.

En «h» for mye
En stund seinere skulle han begynne å forberede seg til rollen. Han tok fram manuset. Det var et makkverk.

- Hva i huleste er det Joel Cohen driver med? tenkte Bill Murray.

Det Murray ifølge et GQ-intervju ikke hadde merket seg var en enkel «h». Joel Coen, den Joel Coen som har laget filmklassikere med sin bror, skriver etternavnet sitt uten «h».

- Jeg tenkte nok ikke helt klart, men det var stavet «Cohen», ikke «Coen».Den Joel Cohen som hadde skrevet «Garfield», var bare en fyr som tilfeldigvis het Joel Cohen.

Og dermed kan vi fastslå enda en ting som er veldig Bill Murraysk: Å tro at «Garfield» var en film av Coen-brødrene.

Utenfor bransjen
For en mann som har vært i Hollywood-rampelyset i snart 40 år, vil jeg påstå at det er en imponerende geskjeft å ha så lite kunnskap om bransjen.

Det tyder på styrke å klare å holde noe så altoppslukende som filmbransjen på avstand selv mens man står midt oppi det.

Bill Murray har eksempelvis aldri sett «Gudfaren», «men hørt at den er bra»), og han synes «Kung Fu Hustle» er «den moderne tids mest enestående bragd innenfor komediesjangeren».

Og nå er vi ved essensen av Bill Murray: Han er bare Bill Murray. Hele tiden. Han er ikke skuespilleren Bill Murray det ene øyeblikket og privatpersonen Bill Murray det neste.

Han er Bill Murray, punktum.

Han er Bill Murray når han spiller i film, han er Bill Murray når han svarer på spørsmål på Reddit, han er Bill Murray når han fyllekjører rundt i Stockholm i en golfbil.

Noen ganger, når ting føles litt tungt, spør jeg meg selv: Hva gjør Bill Murray akkurat nå? Og så er jeg overbevist om at, uansett hva det er, så er det noe fenomenalt.