UTRYDDING: Gøhril Gabrielsen ser en sammenheng mellom en skadedyrforkjempers utryddelsesgalskap og hekseprosessene i middelalderen. Foto: Aschehoug
UTRYDDING: Gøhril Gabrielsen ser en sammenheng mellom en skadedyrforkjempers utryddelsesgalskap og hekseprosessene i middelalderen. Foto: AschehougVis mer

Nei, dette var rare greier

Haltende om skadedyrbekjempere og inkvisitorer.

ANMELDELSE: I 2008 ble skjelettene av to kvinner funnet i en vegg i et gammelt gravkapell i Sâo Paulo. Den ene med foldede hender, den andre hvilende mot henne i sammenkrøpet stilling. Funnet ble gjort av skadedyrbekjempere på jakt etter termitter.  

Det rene vås Det er dette som danner utgangspunkt for Gøhril Gabrielsens selsomme roman, «Skadedyr». Første del er lagt til nåtiden. Hovedpersonen har viet sitt liv til skadedyrbekjempelse, etter at faren døde da han svelget en veps.

Det blir etterhvert en besettelse, og fortellingen ender i en surrealisme som åpenbart er inspirert av Franz Kafkas «Forvandlingen» (1912), der Gregor Samsa våkner som en diger bille.

I annen del er vi tilbake i 1779, på Lysets kloster i Sao Paulo. Jeg-fortelleren er en spinkel uskjønn novise som i hemmelighet skriver poesi. Hun er nært knyttet til den overjordisk vakre novisen Y.

Både fortelleren og Y er synske. Her er trusler om inkvisisjon, hekseprosesser og en klosterbror med jordiske lyster.  

Vakker kjærlighetstragedie Denne andre delen, som altså er Gabrielsens fiksjon rundt de to skjelettene som blir funnet i klosteret over 200 år senere, er en vakker kjærlighetstragedie. Den har språket, den har driv og dramatikk. Og den gir mening. Det kan en ikke si om første del, som blir så tegneseriaktig fjåsete at det ender i det rene vås.
 
Overgangen mellom fortellingene er like overtydelig som den er vag: Gabrielsen ser en forbindelse mellom skadedyrbekjemperens utryddelsesgalskap og inkvisisjonens kamp mot kjetterne i middelalderen, utdriving av demoner etc.

Nei, dette var rare greier

Det er godt sett, men altså ikke like godt formulert.