Regissøren og skuespillerne i teaterforestillingen «Ways of seeing» har i flere måneder vært utsatt for trusler og sjikane fra hatefulle miljøer på ytterste høyrefløy. De har vært hengt ut i alternative medier i utallige artikler og hetset på det groveste i kommentarfelt. Sentrale politikere, deriblant flere nåværende og tidligere statsråder, har beskyldt dem for å ha bidratt til angrep på en justisminister og hans familie. Frp-politikere har bedt kulturministeren om å frata dem all offentlig støtte.
Statsminister Erna Solberg har kritisert dem for både å skape uro og utrygghet og for å forsvare seg mot beskyldningene. Hun kalte det spekulasjoner. PST og Oslo Tingrett mente det var hold i dem. Solberg holder likevel fast ved kritikken etter at PST siktet Tor Mikkel Waras samboer for selv å ha tent på familiens bil.
Hva er deres forbrytelse? De har oppført et maktkritisk teaterstykke som de færreste i dette mektige hylekoret en gang har sett. Hadde de i det minste brydd seg med å lese anmeldelser, ville de visst at den fremstillingen av stykket som de baserte seg på, var misvisende og feilaktig.
Dagbladets teateranmelder Lillian Bikset pekte tidlig på det urimelige i å sidestille en liten frigruppe med ressurssterke samfunnstopper. Det er en falsk balanse. Bikset skrev i desember i fjor at det er nettopp denne falske balansen og hvordan norsk offentlighet er inndelt i adskilte bobler, som forestillingen prøver å ta opp: «Den forsøker å finne ut hvem som lever i den bobla som legger premissene for norsk politikk på innvandringsfeltet, overvåkingsfeltet, militærfeltet, og hvordan de lever. Hvilken samfunnsklasse tilhører de? Hvordan forholder de seg til hverandre og til verden rundt seg?»
De leter etter svar ved å snu overvåkingen og kartlegge makthavernes økonomiske status og nettverkene dem imellom. På scenen sto også en tidligere høyesterettsdommer, Ketil Lund, som ledet Lund-kommisjonen som avdekket omfattende ulovlig overvåking.
Dette høres ut som klassisk viktig og maktkritisk politisk teater som flere burde sett og diskutert. I stedet misbrukes forestillingen i en massiv svertekampanje fra miljøene som kritiseres. Kampanjen får støtte og sympati fra øverste hold i det politiske Norge. Det ble skapt et falskt bilde av forestillingen som ledd i et farlig venstreekstremt miljø som i ytterste konsekvens er villig til å bruke vold og terror, ikke bare ord.
Hærverket mot Wara-familiens eiendom var det som skulle til for å bekrefte mistanken. Det skapte naturligvis dyp uro. Stadig flere, deriblant denne avisa, kalte hendelsene for et angrep på demokratiet. Selv om edruelige stemmer advarte mot å legge ansvaret på forestillingen, var det også blant dem flere som oppfordret til større forsiktighet. Formaningen syntes å bygge på samboerens første emosjonelle innlegg i VG, hvor hun sa hun følte seg invadert og påsto at filmen som ble vist på forestillingen hadde blitt tatt opp på privat grunn. Hennes fremstilling ble tilbakevist, men festet seg.
I flere måneder sydet det i sosiale medier og på nettsteder som rights.no, document.no og Resett, mens de redaktørstyrte mediene langt på vei dekket utviklingen som en krimsak, det til tross for at sentrale politikere på høyrefløyen bidro aktivt til å spre mistanke og konspirasjoner. I ettertid bør kanskje også vi ta selvkritikk for ikke å ha engasjert oss sterkere i det som har utviklet seg til en politisk skandale av dimensjoner.
Den todelte dekningen av utviklingen synes igjen å bekrefte forestillingens teori om at vi lever i ulike bobler og hvordan det preger oss. Det var få som hadde omtanke for at en liten frigruppe med ett var gjenstand for en massiv og tilsynelatende velregissert svertekampanje. Ganske så oppskriftsmessig ble det skrevet ledere om å slå ring om Wara, mens regissør og skuespillere fikk klare seg som best de kunne. Her i Dagbladet skrev vi om både forestillingen, om kunstnerisk frihet og ytringsfrihet, om nødvendig maktkritikk, men det må likevel ha føltes som mangelfullt sammenliknet med den tsunamien av hets og sjikane som veltet over dem fra høyrefløyen.
Det kunne gått verre. Atskillig verre. Derfor er det ikke holdbart at statsministeren fortsetter å fordele skyld, fortsetter å mene at forestillingen var en invasjon som gjør det vanskelig å være folkevalgt. Nei, Erna, det saken viser er at det er vanskelig å kritisere makta i Norge, at det faktisk er forbundet med fare og trusler om knebling. At det er miljøer helt inn i din egen regjering som misbruker makta si til å forfølge politiske motstandere.
Det burde Erna Solberg ta klart og tydelig avstand fra. Hvis ikke er det på tide å sprekke bobla hun sitter i. «Ways of seeing» prøvde, men vi trenger en enda større forestilling. We need a bigger boat!
