Både statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie proklamerer at det er hjelp å få for dem som sliter med psykiske lidelser og selvmordstanker, og at de som har bohov for hjelp, må be om hjelp.

At det er hjelp å få, er en sannhet med modifikasjoner. Siden 2013 har kostnadsveksten i somatikken vært fem ganger høyere enn i psykisk helsevern. Dette er stikk i strid med den såkalte gylne regel, som sier at den årlige veksten for psykisk helsevern og rusbehandling hver for seg skal være høyere enn for somatikk.

Siden Solberg-regjeringen tiltrådte, er antall sengeplasser i psykiatrien kuttet med over 800, fra 4160 i 2013 til 3359 i 2018.

Nedbyggingen av sengeplasser i psykisk helsevern er i utgangspunktet villet politikk. Poliklinisk kapasitet skulle bygges ut, og kommunene skulle i større grad få ansvar for både forebygging og oppfølging av psykisk syke. Det er mye bra i en slik tilnærming, men nedbyggingen av sengeplasser er gått for langt.

Nedbyggingen av sengeplasser er heller ikke erstattet av tilstrekkelig poliklinisk kapasitet, og kommunene har ikke fått øremerkede midler til utbygging av sine tilbud. Hele 30 prosent av henvisningene til psykisk helsevern blir avvist uten vurdering. Fra 1. januar fjernet regjeringen tilskuddsordningen for ansettelse av kommunepsykologer, og det til tross for at 40 prosent av landets kommuner fortsatt ikke har kommunepsykolog.