NY BOK: Den omstridte svenske forskeren Eva Lundgren. Foto: Jörgen Hagelqvist / UNT / SCANPIX SVERIGE
NY BOK: Den omstridte svenske forskeren Eva Lundgren. Foto: Jörgen Hagelqvist / UNT / SCANPIX SVERIGEVis mer

Nei, Eva Lundgren - jeg kommer ikke med falske anklager

Men det er selvsagt glederlig om hun har skiftet mening i årene som har gått.

Meninger

I et tilsvar til min kronikk «Eva Lundgren sprer farlige forestillinger - igjen» kommer professor Eva Lundgren med en rekke påstander. Flere av dem ligger langt fra det som var temaet mitt. Siden Lundgren beskylder meg for falske anklager og personangrep, opplever jeg det likevel som nødvendig å svare henne.

Spaltist

John Færseth

er forfatter og journalist.

Siste publiserte innlegg

Lundgren omtaler kronikken min som en tirade mot hennes nye bok «Livsarven». En underlig påstand så lenge jeg spesifiserte at «Livsarven» ikke var temaet mitt, at jeg ikke hadde lest den og heller ikke så noen grunn til å trekke historien hun forteller der i tvil.

Temaet mitt var noe ganske annet, nemlig hvordan Lundgren tilsynelatende hevder at forskerne bak de to epokegjørende Kinsey-rapportene lot pedofile menn snakke på vegne av barn, og at disse rapportene senere hadde blitt brukt til å rettferdiggjøre en seksuell frigjøring så total at den også inkluderte seksuell omgang med barn. En påstand som gjennom mange år har blitt fremmet systematisk fra kristenkonservative miljøer med en agenda om å snu samfunnet tilbake til 50-tallet eller tidligere, spesielt i forhold til like rettigheter for homofile.

I stedet for å kommentere dette, velger Lundgren å forsvare seg mot det hun omtaler som falske anklager. Hun trekker inn filmen Kjønnskrigen – som ikke var nevnt i teksten min – og benekter tilsynelatende at hun noensinne har hevdet at det foregår organiserte, rituelle overgrep fra satanistiske miljøer til tross for at hun var en ledende eksponent for slike påstander på 1990-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eva Lundgren hevder så vidt jeg forstår at hun aldri har ment uttrykket «rituelle overgrep» bokstavelig som kultiske/religiøse handlinger, men som gjentatte overgrep som følger faste mønstre – for eksempel å gi barnet en bestemt sjokolade før overgrepene finner sted, eller at de finner sted på samme sted eller i lignende situasjoner gang på gang.

Boken «La de små barn komme til meg. Barns erfaringer med seksuelle og rituelle overgrep» (1994) beskriver imidlertid mye mer enn dette. Lundgren gjengir beretninger om barn som tvinges til å drikke blod og spise barnehjerter, og om fostre som aborteres og brukes i rituelle måltider. I det hele tatt spiller ofring en viktig rolle i bokens andre del, der Lundgren gjentatte ganger hevder at hensikten er å tappe offeret for «seksuell kraft», eller livskraft i form av blod for å overføre denne til seg selv. Mens Lundgren ikke gir uttrykk for at hun tror dette faktisk er mulig, er det liten tvil om at hun på dette tidspunktet mente dette var noe satanister og andre rituelle overgripere selv trodde på. Samtidig ser både menneskeofring og seksuell mishandling i Lundgrens verden ut til å bare være en slags ritualisert utagering av den seksuelle makten menn sitter på i det patriarkalske samfunnet.

Noen vil kanskje innvende at Lundgren som mange andre samfunnsforskere bare har gjengitt det informantene har fortalt henne, uten å ta stilling til om dette er objektivt sant eller ikke. En innvending som svekkes når Lundgren etter å ha skrevet om fostre som aborteres og brukes i rituelle måltider, spør om dette egentlig er så stor forskjell på det å ofre fostre rituelt for å oppnå styrke og livskraft og at mennesker i den tredje verden selger organer til rike mennesker i Vesten for penger. Eller når hun skriver at hun først hadde vanskelig å tro på historien til en jente hun kaller Matilda: «For annen gang satt jeg med et lys levende menneske foran meg som fortalte om seksuelle overgrep, ritualer, mord, parteringer… alt det jeg hadde lest om, og faktisk allerede hadde hørt».

Lundgren går også i rette med motstanderne av rituelle overgrep-teorien, som blant annet har påpekt at den i stor grad stammer fra kristenfundamentalistiske miljøer og fra den amerikanske antikultbevegelsen som begge har hatt interesser i å opprettholde frykten for en satanistisk sammensvergelse med tusenvis av ofre. I tillegg til å ikke finne argumentene deres overbevisende, antyder Lundgren at det er på tide med en sosiologisk analyse av motivene til dem som ikke tror at slike overgrep forekommer.

Det kan legges til at Lundgren noen år før boken kom ut, hevdet overfor Dagbladet at hun med nød og neppe hadde unngått å bli ofret av en satanistgruppe hun studerte. Ut fra alt dette kan jeg vanskelig se hvordan det er falske anklager eller personangrep å tolke dette som at Lundgren trodde slike miljøer eksisterte da hun skrev boken.

Det er selvsagt både gledelig og beroligende om hun har skiftet mening i årene som har gått. Da håper jeg vi kan legge dette til side og begynne å snakke om Kinsey-rapportene og Lundgrens omtale av disse.