Dropout er en nasjonal besettelse i skolepolitikken. Ungdom som starter på videregående opplæring og som ikke fullfører altså. Det er ikke ende på hva slags ulykke det skal føre til om en ungdom starter på et utdanningsløp for å bli noe, og så lar være å bli dette spesifikt «noe».

De «ender i kjelleren til foreldrene og spiller dataspill» (Dataspill er som kjent hakket før heroinisme), blir «navere», får aldri jobb, har psykiske lidelser som fører til uføretrygd som unge, lærer aldri å forholde seg til arbeidsgivere med oppmøte og sånn, og blir dessuten aldri ansatt fordi ingen vil vel ansette sånne folk. Som ikke har «blitt noe» altså.

Et søk hos nesten hver eneste instans som har noe å gjøre med ungdom eller helse eller skole eller oppvekst finner statistikk om frafall opp og ned og i mente. Vi vet hvem som mest sannsynlig dropper ut på nær sagt alle akser, fra geografi via kjønn, og til sosioøkonomisk bakgrunn, og karakterer og fravær i grunnskoleopplæringa. Mer på yrkesfag, mer i distriktene, færre jenter, og så videre. Konklusjonen er klar og til grunn for mye skolepolitikk og stor bekymring generelt: Ca 30 % faller fra, og dette er så altfor mye, fler må fullføre.