Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

HELGEKOMMENTAREN:

Nei, jeg fikk ikke til den likestillingen, jeg

En kontantstøttemottakers bekjennelser

Kommentar

Jeg fikk besøk av Likestillingens spøkelse en mørk og stormfull natt jeg lå våken og ammet.

«Uhuu!» klaget hun. «Hva skuer mine øyne grå? Et medlem av feministeliten som mottar kontantstøtte? Hvorfor er du ikke yrkesaktiv, småbarnsmor?»

Jeg hysjet på henne og la meg til å sove. Hun har hjemsøkt meg siden jeg ble mor. I begynnelsen ble jeg skamfull og trist av besøkene hennes. Her hadde jeg vært likestillingsforkjemper siden jeg leste Råtekst som 12-åring, og så strøk jeg i likestilling så fort ungen kom ut.

Jeg syntes jeg hadde to likestillingsoppgaver etter fødselen: La far få slippe til og komme meg tilbake på jobb så fort som mulig.

Men babyen hadde helt andre planer. Jeg tror ikke babyen min var spesielt vanskelig, heller. Det var bare mye større avstand mellom likestillingskartet og babyterrenget enn jeg hadde trodd. Så jeg gjorde det vi kvinner gjør når vi tror at politiske problemer er personlige svakheter: Jeg skammet meg.

Jeg gjorde visst disse mamma-greiene feil. Det viste seg imidlertid å være langt mellom mødrene i omgangskretsen som faktisk klarte å dele jobben 50/50. «Vi har delt permisjonen likt» sa en venninne. «Men jeg har hatt hjemmekontor nesten hver dag for at vi skal få det til.» innrømmet hun.

Andre kom tilbake på jobb etter korrekt antall måneder i perm og vips, måtte de over i deltidsstillinger for å få kabalen hjemme til å gå opp. En venninne fortalte at det øyeblikket hun begynte å jobbe, sluttet ungen å sove om natta. Det tok så lang tid å rette opp i søvnsurret at hun ble sykmeldt isteden.

Selvfølgelig var det venninner der overgangen fra perm til jobb til barnehage gikk greit, men jeg var definitivt ikke alene om å føle at jeg ikke fikk til å være likestilt mor på den korrekte måten.

Resultatet var at jeg «valgte tradisjonelt» uten å føle at jeg hadde valgt noe som helst. Jeg bare gjorde det eneste som fungerte for å få hverdagen til å gå opp. Det føltes likevel flaut å innrømme det. Jeg ble en del av den suspekte 60 prosent av norske kvinner som svarte «Ja» på spørsmålet: «Kunne du tenke deg å være lenger hjemme med barnet ditt?» i en mye omtalt undersøkelse utført av Respons Analyse fra 2010.

Artiklene om undersøkelsen er fulle av eksperter som uttaler seg i lignende vendinger som Likestillingens spøkelse. Ved å utsette barnehagestart noen måneder har jeg «satt meg selv på sidelinjen» og er en representant for en «farlig holdningsendring» hos unge kvinner.

Det er aldri noen som snakker om livet med små barn i den typen artikler. Det er bare kvinner som «tar problematiske valg». Men alle disse kvinnene tar jo problematiske valg på grunn av noe, og jeg tror det sjelden er husmordrømmen som kaller. Som regel er det nok en faktisk unge.

Jeg minnes en jobbtur fra før jeg fikk barn. Vi var på et annet kontinent og hadde knapt kommet oss etter jetlaget da en kollega fikk SMS fra kona: «Jeg får ikke til å være alene hjemme med ettåringen likevel. Kom hjem.» Kalenderen var full av møter og arrangementer, men kollegaen kjøpte flybillett minutter etter at meldingen tikket inn. For noen ganger går det rett og slett ikke.

Det er ham jeg har følt meg som når jeg har «valgt tradisjonelt». Det er mange ting som ikke går når du har små barn, og det er aldri jobben som er førsteprioritet, uansett hvor givende og viktig den er.

«Du er med på å drive oss tilbake til kjøkkenbenken!» klager Likestillingens spøkelse til meg.

Men jeg lar henne ikke plage meg lenger. Jeg er bevæpnet med min gamle venn, feminismen. «Hvis du har vondt i bena, så er det ikke føttene dine som er for store. Det er skoene dine som er for små.» sier jeg.

«Jeg er ikke tilhenger av kontantstøtten, men akkurat nå er den alt vi har. Kom tilbake med sekstimersdag og rausere permisjonsordninger, så snakker vi. Før der får du plage noen som har mindre erfaring med å slåss mot patriarkatet. For det du driver med er ikke feminisme. Det er arbeidslinjas likestillingsmoralisme.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook