PÅ SLOTTET:  Ine Eriksen Søreide og Bent Høie vet hvordan de skal kle seg: Enten bymessig eller i bunad. Foto: NTB Scanpix
PÅ SLOTTET: Ine Eriksen Søreide og Bent Høie vet hvordan de skal kle seg: Enten bymessig eller i bunad. Foto: NTB ScanpixVis mer

Nei, nei, gutt

Stortinget har fått sin «Skikk og bruk».

Kommentar

Det var naturligvis på tide. Allerede for flere stortingsperioder siden fikk unge raddiser påpakning av stortingspresidenten for antrekket. «Du får ikke ordet før du har fått av deg islenderen», skal president Guttorm Hansen ha sagt til en SV-representant.

Ifølge Aftenposten er det nå utarbeidet en protokollhåndbok der det klart og tydelig står at representantene « ... forventes å kle seg med respekt for nasjonalforsamlingen ... En bør unngå jeans og T-skjorte og å være for lettkledd på Stortingets talerstol».

Reglene anbefaler blå eller grå dress, hvit eller lys, blå skjorte og ikke for prangende slips. De kvinnelige representantene bør bruke drakt med skjørt eller bukse, eller kjole med jakke. Skoene bør være lukket og ikke for høye.

Det er dessuten også redegjort for hva slags antrekk representantene bør iføre seg på Slottet og hvordan de skal tiltale de kongelige, sin bordkavaler eller dame, og hvordan man skåler i selskap. Alt er redegjort for på godt norsk uten byråkratiske ord og vendinger og komplisert syntaks. Stilen likner litt på reglene i mine barnebarns barnehage.

Dette er naturligvis et godt tiltak. Stortingsrepresentantene kommer jo både herfra og derfra, ikke alle er vokst opp på Oslo vest eller i Bærum. Rett nok begynner de å bli mer og mer like, de aller fleste er enten bachelor eller master, de har tilbrakt noen år på høyskoler eller universiteter der både lærdom og sosial omgang er skåret over samme lesten. Men folkeskikk står nok ikke på pensumlistene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg for min del syns at denne «Skikk og bruk» bør gjøres gjeldende også for stortingsjournalistene. Da jeg begynte som stortingsmedarbeider sist på 1960-tallet, gikk vi alle i dress, som representantene. Det var fotografene som brøt med kodene. De begynte å iføre seg joggesko og olabukser, som det het den gang. Deretter kom forfallet, først med de skrivende journalistene, deretter med representantene.

Dessverre har dette forfallet også en sammenheng med samfunnet for øvrig. Bare se på TV-programmet «Sommeråpent». Langs hele kysten ser det ut til at norsk dagligantrekk er T-skjorte og jeans. I alle fall alle menn ser ut som om de er amerikanske landarbeidere, slik de i mange år ble framstilt som cowboyer på film. Og det verste er: De bruker jo de samme klærne dag etter dag.

Mor lærte meg at dress og bukser hadde godt av å henge en dag etter bruk. Det samme mente hun om sko. Men det var langt ute på landet, den gang det var forskjell på bykultur og motkultur. Men en ting lærte vi også på landsbygda: Man skal kle seg etter anledningen. Skulle man i banken, tok man på finstasen. Reglene var dypt festet i kulturelle koder. Vi sang nok Margrethe Munthe-sanger om ikke å storme inn i stua med lua. Men tante Sofie trengte ikke å sette seg ned for å formulere det som skriftlige regler og påbud.