Nei, nei, gutt.

«De tøffeste gutta» er en velment, men pregløs moralfortelling om mobbere og mobbeofre.

FILM: «De tøffeste gutta» er en moralfortelling, en formaning i filmform fra de store til de små. Det handler om mobbing, om at det ikke er greit, om at mobbeofre ikke må finne seg i å bli plaget, om at mobbere egentlig bare er redde selv.

Som budskap å innprente den oppvoksende slekt, er den upåklagelig. Som spillefilm er den så der.

Skolens hakkekylling
Modulf (Sondre Blakstad Henriksen) er skolens hakkekylling, men i sitt eget hode er han en superhelt som beskytter de andre - fordi mobberne ville vendt seg mot de andre om de ikke var opptatt med ham. Dyrkingen av den døde faren, en annen helteskikkelse i sønnens sinn, spiller også inn.

Men så kommer Lise (Regine Stokkevåg Eide), ny nabo og ny klassekamerat. Hun har rare briller og kosmopolitisk bakgrunn og synes å bære sin annerledeshet med uhørt stolthet.

Hovedproblemet til «De tøffeste gutta» er et lemstert manus med replikker som tydelig er tilvirket via tastatur. Dette er utvekslinger av plottmomenter, ikke samtaler, og bruken av aldersstegne ord som «snuten» for politiet antyder at det er førtiåringers og ikke tolvåringers formuleringsevne som legges for dagen her.

Foreldre bør kanskje også nevne for barna i forbifarten at det ikke er alltid den typen rakryggede oppgjør som filmen bygger seg opp mot, går i den mobbedes favør.

Skam og stolthet
Det er vanskelig å innrømme, overfor seg selv og andre, at man blir mobbet. Det er for mye skam og stolthet inne i bildet. Det hender mobbeofferet ikke er klar over at det er dét som skjer.

Dette er hodene bak «De tøffeste gutta» klar over. De har laget en habil bruksfilm uten egenart eller iøyefallende ambisjoner. Men hvis filmen deres kan få noen der ute til å ta de første skrittene for å få slutt på jevn plaging, er den verd budsjettet.