Overskriften henviser til Margrethe Munthes tonesatte referat av en myndig faders irettesettelse av sin forvorpne sønn.

Samtidig oppsummerer den kvintessensen av De forente Staters ambassadør til Norges «høringsuttalelse» i forbindelse med regjeringens forlag til nye terrorlovregler.

Med sikker sans for det upassende har president Georg W. Bushs sendemann, Benson K. Whitney, valgt en form for intervensjon i et annet lands lovgivningsprosess som, så vidt jeg har kunnet bringe det på det rene, savner historisk sidestykke i vårt land.

Selvsagt er det enhver legasjons oppgave å orientere seg om regelutviklingen i det landet stasjonen befinner seg i. Og rapportere til hjemlandet hvilke forslag, overveielser og diskusjoner som må antas å ha interesse hjemme.

Og det finnes et bredt spektrum av påvirkningsmuligheter når slikt er ønskelig.

Brev, telefon og samtaler med politikere eller embetspersoner er nærliggende eksempler.

Ambassadør Whitney må lenge ha vært klar over at Justisdepartementet arbeidet med en lovproposisjon. Rådende, norske oppfatninger av nødvendigheten av å balansere tilretteleggelse av antatte trygghetstiltak mot ønsker om å bevare et maksimum av andre, fundamentale felleskapsverdier i og utenfor Stortinget, i media og i opinionen, burde være notert i ambassaden.