Nei, nei, gutt!

Overskriften henviser til Margrethe Munthes tonesatte referat av en myndig faders irettesettelse av sin forvorpne sønn.

Samtidig oppsummerer den kvintessensen av De forente Staters ambassadør til Norges «høringsuttalelse» i forbindelse med regjeringens forlag til nye terrorlovregler.

Med sikker sans for det upassende har president Georg W. Bushs sendemann, Benson K. Whitney, valgt en form for intervensjon i et annet lands lovgivningsprosess som, så vidt jeg har kunnet bringe det på det rene, savner historisk sidestykke i vårt land.

Selvsagt er det enhver legasjons oppgave å orientere seg om regelutviklingen i det landet stasjonen befinner seg i. Og rapportere til hjemlandet hvilke forslag, overveielser og diskusjoner som må antas å ha interesse hjemme.

Og det finnes et bredt spektrum av påvirkningsmuligheter når slikt er ønskelig.

Brev, telefon og samtaler med politikere eller embetspersoner er nærliggende eksempler.

Ambassadør Whitney må lenge ha vært klar over at Justisdepartementet arbeidet med en lovproposisjon. Rådende, norske oppfatninger av nødvendigheten av å balansere tilretteleggelse av antatte trygghetstiltak mot ønsker om å bevare et maksimum av andre, fundamentale felleskapsverdier i og utenfor Stortinget, i media og i opinionen, burde være notert i ambassaden.

Likevel velger man å polemisere bredt og offentlig mot den norske Regjeringens forslag til hva den mener på en rimelig måte representerer et slikt balansepunkt.

Det er med betydelig tilfredshet man har kunnet notere at ambassadørens initiativ er blitt, bestemt, men høflig tilbakevist i media av justisminister Knut Storberget etter først å ha blitt fortalt av Whitney at han, etter amerikanernes mening, ikke har gjort jobben sin godt nok.

Og at nestlederen i Stortingets justiskomité, Olav Gunnar Ballo, slår fast at norske lovgivere, etter omstendighetene, neppe har meget å lære i anstrengelsene for å forene trygghet, personvern, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Samtidig må man også notere seg at det fra enkelte hold, der man burde ha kunnet vente oss noe mer energiske tilløp til prinsipiell tenkning, trekkes på skuldrene: – Hvem som helst må da få lov til å ytre seg i en norsk høringsrunde…?

Det hjelper ikke om de samme partitalsmenn og redaktører ville ha ropt «Vakt i gevær» dersom president Putins mann i Norge hadde ytret betenkeligheter til utkastet til forskrifter for den norske offentlighetsloven…