Nei, nei, nei, Nintendo!

Ulyder i «Wii Music».

NINTENDO HAR gjort mye bra siden lanseringen av Wii, og med det fått med seg et publikum som ikke tidligere var like interesserte av spill.

Baksiden av den medaljen er at de som tidligere var svært lidenskapelige Nintendo-fans nå må se seg avspist med spill som knapt lenger kan defineres som spill.

MED «WII MUSIC» er vi kommet til et punkt at jeg føler at nok snart må være nok. Her har du i all enkelhet et spill, om man kan kalle det dét, som lar deg spille over seksti instrumenter med enkle grep.

Høres forlokkende ut? Vel, det gjør ikke lenger det når du får høre hvordan spillet høres ut.

ETTERSOM DU IKKE har noe presis måte å spille instrumentene på, handler det hele om å mime via vilkårlig knappetrykking og veiving med Wii-kontrollerne.

Du kan spille etter et slags notesystem for å holde takten, men det hele kan kort oppsummeres i ett ord: Tilfeldig. Forresten, stryk det - det kan oppsummeres i to ord: Tilfeldig og fryktelig.

Der du og noen kompiser jammer i vei, er det nesten utålelig å lytte på det som kommer ut fra høyttalerne.

DET ER NÆR UMULIG å være samspilte, og når den tegneserieaktige Mii-grafikken ledsages av midibasert tullelyd og dølle låter, blir det bare vondt. Tenk at «Mario»-skaper Shigeru Miyamoto står bak dette.

Nei, gi heller barna ekte liksominstrumenter, som de du finner i «Guitar Hero».

Nei, nei, nei, Nintendo!