Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nei og nei, Langeland

Avslutningen på trilogien om Christian von der Hall er så uforløst og handlingslammet at det er en pine.

TRILOGI: Henrik Langeland har skrevet sin tredje roman om wonderboyen Christian von der Hall. Foto: IVAR KVAAL / CAPPELEN DAMM
TRILOGI: Henrik Langeland har skrevet sin tredje roman om wonderboyen Christian von der Hall. Foto: IVAR KVAAL / CAPPELEN DAMM Vis mer

Noen anmeldelser er både tunge og ubehagelige å skrive. Det er tilfelle med denne. Etter alt bråket rundt Henrik Langelands famøse Aker–roman «Eventyreren», skulle jeg virkelig ønske at denne boka ble en opptur for forfatteren, som etter eget sigende har en skjør psyke.

Men den hypede avslutningen på trilogien om Christian von der Hall er et slit å komme gjennom; umorsom og uten hverken mål eller mening. Det hjelper ikke at Langeland skriver seg selv inn i en poengløs og direkte flau parodisk ikke-parodi.

«Slå deg løs og la festen begynne, et samfunnsshow produsert av entreprenører, innovatører, bedriftsledere i wire og en og annen post#metoo skandale. Velkommen til et Norge på randen av 2020-tallet», heter det om «Showtime». Det er å love vel mye.

Eventbransjens tur

Etter «Exit» vet vi det meste om hvor rå og kynisk rikfolk á la 2020 kan være, og Langelands langdryge bok er altfor pyntelig til å kunne måle seg med den. Men det handler altså om Christian von der Hall. Vi møtte ham første gang i «Wonderboy» (2003) der han skulle ta rotta på forlagsbransjen. Siden i «Fyrsten» (2013), som var et slags harselas over First House. Nå er det eventbransjens tur. Ved siden av å være suksessrik programleder for TVNorge-programmet «Gründer», er Hall eier av Norges største kommunikasjonshus «Showtime». Det har 160 ansatte og en omsetning på 340 mill. Halls argeste konkurrent er Jan Fredrik Karlsen, som er blant de mange kjendisene som dukker opp i boka.

Allerede i prologen møter vi en glisende Petter Stordalen med svulmende bicepser, naglebeslåtte armbånd, og et kremhvitt kors i lenke rundt halsen. Hall sitter i kontorstolen overfor den brautende hotellkongen, og har store problemer med å komme til orde. Bedre blir det ikke da et digert, svart og siklende beist kommer mot ham. Deretter spør forfatteren: «Hvordan i himmelens navn har vår alles wonderboy fra årtusenskiftets dot.com-verden, deretter PR- fyrste på 2010-tallet, et tiår senere prestert å havne her? Med bikkja til Petter Stordalen snusende like opp i skrittet?»

Vi blir så tatt med fem uker tilbake i tid, for liksom å få et svar på det. Det tar sin tid, for å si det forsiktig. Først må vi gjennom en fjollete seanse der Hall kommer med et forslag til sin kone Tessa: Elsker hun ham høyt nok til å unne ham en siste flørt? Det betyr et eventyr med unge, smellvakre Madelen. Hun er påfallende lik Mette-Marit, med myk sørlandsdialekt og platinablondt hår. Hall argumenterer overfor Tessa med at eventyret ikke handler om forelskelse, men «en slags dypereliggende og naturgitt lengsel etter absolutt skjønnhet, etter en form for perfeksjon, noe fullkomment, noe ...».

Ganske urealistisk og veldig kunstig, spør du meg. Men Tessa går med på avtalen, og etter mye om og men får Hall endelig – på side 213 - sitt første ligg med den smellvakre og ambisiøse sørlandspigen. På side 255 avsløres for øvrig at Tessa selv muligens har et forhold på si – noe vi har skjønt for lenge siden. Ellers bruker Langeland halve boka på å la Hall komme i kontakt med Stordalen, som viser seg å være forbausende enkelt. Årsaken er blant annet kjøp av en gigantisk flytebrygge og salg av «Showtime».

Verken parodi eller satire

For det er ikke bare bare å drive landets ledende eventbyrå. Hall er presset av investorer. Her er side opp og side ned med sikkert realistisk, men i hvert fall for meg både kryptisk og søvndyssende finansspråk: «Showtime har en EBITDA som ligger og vaker mellom 43 og 45 millioner og en samlet gjeldsbyrde på drøyt 200 millioner, der BNP Paribas-lånet utgjør 150 og mesaninen med påløpte PIK-renter ca 52 mill», og så videre. Hall driver i tillegg et galleri og kommer med spark til jålete kunstanmeldere. Han kjeder seg halvt til døde på Nationaltheatret, der han må kjempe seg gjennom en gørrkjedelig Cyrano-oppsetning med en naken Trond Espen Seim på scenen. Ellers klarer Hall på mirakuløst vis å arrangere en konsert med Rolling Stones – kun for å ergre konkurrenten Karlsen. Det er også en vovet golfseanse med den Christian Ringnes-aktige Fridtjof Kierschow.

Langeland er mer kjent for sine satiriske og ganske overfladiske miljøskildringer, enn dyptloddende portretter. Selv har jeg alltid savnet en slags forløsende handling i de velskrevne, men ordrike, bøkene hans. Her er behovet skrikende. Langeland står liksom og spinner med sine detaljrike utgreinger, og mer eller mindre morsomme spark hist og pist. Men det blir verken parodi eller satire, moral eller umoral, humor eller alvor. Det vil si – det kommer et slags alvor på slutten, tror jeg, der Hall ser kjærlighetslyset etter å ha sett Fosses «Draum om hausten». Akkurat det er like corny og urealistisk som resten av denne floppen.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!