GODHETSTYRANNI OG MENINGSDIKTATUR?: Det blir for enkelt å avfeie populærkulturelle budskap vi ikke liker som politisk korrekte, mener Dagbladets tv-kommentator. Foto: NRK
GODHETSTYRANNI OG MENINGSDIKTATUR?: Det blir for enkelt å avfeie populærkulturelle budskap vi ikke liker som politisk korrekte, mener Dagbladets tv-kommentator. Foto: NRKVis mer

TV-kommentar

Nei, populærkulturen har ikke blitt mer politisk. Du har det.

Har underholdningsbransjen blitt for politisk korrekt?

Du har sikkert kjent følelsen. En serie eller film, til nå behagelig opptatt av å fortelle en medrivende historie, bestemmer seg plutselig for å vise kortene sine og trykke et oppbyggelig budskap opp i fjeset ditt. I hvert fall kan det virke sånn.

Serier som «Westworld» og «The Handmaid’s Tale» viser vår tids systematiske kvinneundertrykkelse gjennom en framtidslinse.

«Star Wars» har fått deler av fanbasen mot seg fordi de våget å slippe til kvinnelige, ikke-hvite helter, og avkledde mannlig machokultur og selvberettigelse.

Mer jordnære «Heimebane» aktualiserte #metoo, og «Skam» tillot seg å vise at både homofile og muslimske kjærlighetshistorier var akkurat som andre kjærlighetshistorier.

Selv «Game of Thrones» har gått bort fra sine mest kvinnetorturerende tilbøyeligheter.

Har underholdningsbransjen mistet edgen sin? Henfalt til godhetstyranniet, og blitt mer opptatt av å være flinke og riktige enn å underholde og «fortelle sannheten»?

Undertekst blir tekst

Hvor klamme eller provoserende du synes eksemplene over er, avhenger av toleransenivået ditt på to uavhengige akser. Først hvor kunstnerisk klønete sånt er presentert. Er man ikke i stand til å dramatisere budskapet sitt ender man gjerne opp med å skrive filmatisert kronikk til seeren i stedet.

Det andre er hvor mye budskapet samsvarer med ditt eget verdensbilde. Og gjør det ikke dét er veien kort til å unnvike vår egen kognitive dissonans med anklager om politisk korrekthet, skylapper, eller uredelig virkelighetsframstilling, eller, i verste fall, konspirasjonsteorier om alt fra en målrettet krig mot maskulinitet til diktatorisk PK-mandat fra NRKs snikislamifiserende propagandasjef.

At det i det rådende populærkulturelle paradigmet har blitt mer innafor å gjøre antydet undertekst til eksplisitt tekst stemmer nok til en viss grad. Et resultat av mediefragmentering og spissing inn mot nisjemålgrupper gjør at serier kan tillate å flagge ståsted tydeligere, og globalisering og likestilling har gjort det både mer kunstnerisk og økonomisk attraktivt med mer mangfoldig representasjon. Dessuten er dramaets struktur perfekt tilpasset både underdog­-historier og trangsynte rollefigurer som må revurdere virkelighetsoppfatningen sin.

En splittet verden

Men vel så mye handler opplevelsen av klamt meningsdiktatur om at vi lever i en mer politisert og splittet tid enn på lenge, og følgelig lades vår opplevelse av en film eller serie av vårt ståsted. I tillegg har en uendelig internettstrøm av kronikker, hot-takes, recaps etc, både gjort at vi har blitt mer skolert – til et visst punkt – i å fortolke kulturprodukter og identifisere underliggende tematikk, og til at disse temaene oppleves som ferdig snakka omtrent før episoden er ferdig sendt. La oss heller ikke glemme at mye av grunnen til at du ikke opplevde ewokene i «Star Wars» som en analogi for Vietcong eller Keiseren og Darth Vader som versjoner av Richard Nixon, er fordi du var fem år gammel og ikke visste hva en analogi var, eller så filmene utenfor sin originalkontekst, da Vietnam-krigen var mindre friskt i minnet, ikke fordi det ikke var en ganske åpenbar tolkning i utgangspunktet.

Gutteklubb

Dette, kombinert med en av de vanligste logiske tankefeilene våre, confirmation bias (en tendens til å henge oss opp i alt som bekrefter vår oppfatning, og ignorere alt som ikke gjør det), gjør at vi er i stand til å se at for eksempel «Westworld» forteller en historie om feministisk frigjøring som for noen sikkert kan være ganske påtrengende, men ikke at den samtidig problematiserer den samme frigjøringskampen. Vi er rett og slett ikke så interessert i kompleksitet og nyanser lenger, all den tid vi risikerer å møte oss selv i døra. Da er det lettere å avfeie det som et utslag av påtrengende politisk korrekthet.

Likeledes glemmer man all den populærkulturen som ikke utfordrer ens eget verdensbilde. Den joviale gutteklubben (men fortsatt en gutteklubb) i Marvel-universet er tross alt verdens største filmserie om dagen, de pubertalt poserende, nihilistiske ubermenschene som gjør seg selv til dommer og bøddel i DC-universet (Superman, Batman etc) følger hakk i hæl, og selv den nusselige nostalgitrippen «Stranger Things», antydninger til girl power i sesong 2 til tross, har fint lite annet på hjertet enn å appellere til nøyaktig samme grumsete nostalgitripping som gjorde at halve USA trodde løsningen på alle deres problemer var å gjøre America great again.

Du skal være temmelig hvit og mandig for ikke å se at underholdningsbransjen fortsatt er temmelig hvit og mannsdominert.

Den utvidede kulturkampen

Andrew Breitbart, grunnleggeren av Breitbart News, sa at «politikk er nedstrøms for kultur». For å endre hvem folk stemmer må man altså endre kulturen de stemmer i. Den innsikten bidro til at protesjeen hans, Steve Bannon, kunne vinne valget for Donald Trump.

Og få ting påvirker umerkelig verdensbildet vårt mer enn populærkulturen vi konsumerer.

At den utvidede kulturkampen har nådd underholdningsbransjen, var sånn sett bare å forvente. At noen da benytter anledningen til å forfekte et budskap om menneskeverd og anstendighet – eller politisk korrekthet som noen kaller det – er kanskje ikke det verste som kunne skjedd.