Nei-sidens magaplask

Når ble det radikalt å være mot frihet?

I FØLGE FLERE sentrale EU-motstandere går det ikke an å være for EU og samtidig venstreradikal fordi EU vil grunnlovsfeste høyrepolitikk. Påstanden ble senest fremsatt i denne avisen av SVs Audun Lysebakken (3/8-04). Mange vil nok si at dette er en vel sterk påstand om et demokratisk samarbeid mellom 25 land med 450 millioner innbyggere, noen vil kanskje til og med være freidig nok til å si at den faller på sin egen urimelighet? Ikke vet jeg. Det er imidlertid imponerende hvor påfallende uelegant en kan hoppe over helt grunnleggende realiteter så lenge en diskuterer EU. Spørsmålet om Norges forhold til Europa fremdeles vekker sterke følelser. Debatten har helt siden EF-kampen i 72 satt dype spor i den norske folkesjela, og det norske politiske landskapet er på mange måter fremdeles traumatisert av EU-saken.Traumatiseringen er tydelig når den sittende regjering i fullt alvor vedtar en selvmordsparagraf som sier at den skal gå av dersom diskusjonen om EU skulle bli påtagelig, og det kan ikke utelukkes at en eventuell ny regjering vil være like suicidal i forhold til EU. Denne særegne norske politiske konstruksjonen kan ende opp med at folket heller ikke i neste stortingsperiode får sagt sin mening om EU. Nei til EU jubler selvsagt, da folk flest nå er for norsk medlemskap, men noen seier for demokratiet er det ikke.

I DETTE EU-TRAUME er det heldigvis noen lyspunkter til en konstruktiv politisk debatt om EU. Mest oppløftende er den nye EU-debatten vi ser på venstresiden i norsk politikk. Den drives frem av en utvikling der det norske politiske landskapet blir stadig mer likt det Europeiske, ettersom ja-siden vinner oppslutning stadig lengre ut på venstresiden. Det er nå et flertall blant SVs velgere i Oslo som sier ja til EU. Årsaken er at EU etter utvidelsen ikke lenger er en rikmannsklubb, men et all-europeisk samarbeid, og at EU ikke lenger kun er et frihandelsområde, men også et stadig tettere politisk samarbeid, der det er mulig å finne overnasjonale løsninger på felles problemer som arbeidsledighet, sosial dumping og miljø. Samtidig har nok mange venstreradikale i Norge fått med seg den rollen EU spiller internasjonalt som en motvekt til amerikansk cowboypolitikk, eller EUs klare støtte til palestinerne og EU som pådriver i internasjonale klimaforhandlinger.

DET ER PÅ DENNE bakgrunn nettverket Radikalt Europa er stiftet. Vi er for EU fordi EU er noe annet og bedre enn det EF vi så i 72, eller det EU vi så i 94. Det er en historie som viser to ting: At det er mulig å forandre EU og at EU forandres i riktig retning. Det er dette som mer enn noe annet nå utfordrer EU-motstandere på venstresiden i Norge. Hvordan skal de forklare at EU faktisk ble utvidet med ti land når de før har avist dette og enhver annen forandring av EU som utopi? Jo, gjennom å påstå at enhver forandring av EU i fremtiden er utopisk! Forandring er denne gangen utopisk på grunn av EUs nye grunnlov. «EU vil grunnlovsfeste markedsliberalismen», sies det. For med EUs nye grunnlov blir det ifølge flere sentrale EU-motstandere umulig å føre noe annet enn høyrepolitikk i EUs 25 medlemsland. For SVs Audun Lysebakken spiller det med andre ord ikke noen rolle at sosialisten Zapatero vant valget mot Aznar i Spania, om Berlosconi taper neste valg i Italia, eller om det er CSU eller de grønne som sitter med utenriksministeren i Tyskland. Alt er jo bestemt av grunnloven uansett.

DET GIS videre et bilde av et Europa der venstresiden er imot grunnloven. Sannheten er jo at venstresiden i EU kjemper for grunnloven, mens det ytterste nasjonalistiske høyre, representert ved grupperinger som det polske katolskfundamentalistiske partiet Den Polske Familieliga, den nasjonalistiske franske Mouvement pour la France og det sterkt høyreorienterte Independence Party i Storbritannia, kjemper mot grunnloven.Vi finner imidlertid noe motstand mot grunnloven på venstresiden i Frankrike, men her er venstresiden delt. Tidligere denne måneden ble det bl.a. etablert en radikal ja-kampanje i Frankrike med flere fremtredende medlemmer av sosialistpartiet, blant annet tidligere statsråder som Elisabeth Guigou og Bernard Kouchner. Det er selvsagt kritikk av enkelte deler av grunnloven fra radikale i Europa, men på ingen måte mot grunnloven som sådan. Det at norske EU-motstandere på venstresiden har få meningsfeller i europeisk venstreside, er imidlertid ikke så interessant. Det interessante er selve påstanden om at EU vil grunnlovsfeste høyrepolitikk. Bakgrunnen for argumentet er at grunnloven setter de fire friheter som en viktig del av loven. Jeg skal ikke her henge meg opp i at de ikke samtidig nevner at grunnloven også er for andre prinsipper som menneskerettigheter, likestilling, rettferdighet, solidaritet, bærekraftig utvikling og mangfold, eller at grunnloven helt entydig underordner seg FN og går inn for et styrket FN.

JEG SKAL heller ikke henge meg opp i dem som usjenert argumenter mot EUs fire friheter til tross for at de er for EØS-avtalen. Avtalen har faktisk som eneste formål å gjøre EUs fire friheter gjeldende også i Norge. Jeg skal heller ikke henge meg opp i at næringsfrihet faktisk er grunnlovsfestet også i Norge. I Grunnlovens paragraf 101 står det: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Grunnen er at jeg må medgi at jeg har problemer med å forstå hva som er så skrekkelig med disse fire frihetene, og særlig at det skal være spesielt radikalt å være mot dem. De fire friheter er fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital. Det betyr at du og jeg kan ta en jobb hvor vi vil i Europa, at vi fritt kan handle med varer og tjenester i Europa, og at vi for eksempel har lov å ta med oss penger når vi reiser på ferie. De fire friheter er ikke det totale frislipp av markedskreftene som enkelte radikale EU-motstandere tror. De detaljerte direktiver som Nei-siden i andre sammenhenger ynder å harslere med er jo bevis på den omfattende regulering EU hver dag praktiserer overfor markedskreftene. Som radikale må jo målsettingen være å arbeide for et mer sosialt og miljøvennlig regelverk for det indre marked, fremfor avvise et fritt marked som sådan.

NÅR BLE DET radikalt å være mot frihet? Som venstreradikal vil jeg på ingen måte være med å gi høyresiden monopol på frihet, jeg mener tvert om at sosialisme gir mer frihet og ikke mindre. Det erpå ingen måte radikalt å hindre fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital. Det er kun reaksjonært og stokk konservativt. Det som er radikalt er å ville skape et Europa i økologisk balanse, med et felles sosialt rammeverk og med et felles skattesystem. Et Europa som arbeider for bedre internasjonal fordeling og globale løsinger på miljøutfordringen. Det som er radikalt er per definisjon å ønske forandring og tro på forandring.