Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Helgekommentaren

Nei, sønnen min får ikke julegave av meg i år

Det var veldig befriende å skjønne at halvannetåringer ikke trenger julegave.

Meninger

Da sønnen min fylte ett år, samlet jeg venner og familie til fest. Det var ikke en bursdagsfest. Det var for en fest for å feire meg selv, mannen min og alle som hadde hjulpet oss gjennom en tid med lite søvn, blødende brystvorter og babyblues. Det var bra at ungen ikke var hovedperson, for han digget ikke festen. Han ville helst sitte i bæreselen og skule. Da var det deilig at vi ikke hadde planer om å vise ham fram eller få ham til å spise kake med publikum. Skulle vi ha laget en fest som faktisk var gøy for ham, ville det ikke vært noen andre gjester der enn mamma, pappa og favorittonklene, serveringen ville bestått av rosiner og blåbær og gaven ville vært en dorull han kunne drepe i ro og mak.

Tingen med smårollinger er at de foretrekker det kjedelige alternativet, som maten de har spist ofte og boka de har fra før. De merker ikke forskjell på «leker» som i «kjøpt i en dyr og stilig butikk ved Aker Brygge» og «leker» som i «en tyggispakke mamma fant i lomma». Likevel er mamma-nettet fullt av reklameinnlegg med julegavetips til husets halvannetåring, selv om han er den eneste i familien som ikke gleder seg til jul i det hele tatt. Han vet ikke at jula finnes, og har nok med å utforske fenomenet «sko».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hadde sønnen min kunne laget en ønskeliste, ville den sett sånn her ut:

1. Korken på smoothieposen (den forbudte med ekstra kvelningsfare)

2. Mønsteret på bordduken (til å spise)

3. Månen (til å spise)

4. Bilnøklene (til å dunke og spise)

5. Ubegrenset tilgang til å klype mamma i puppen (Nippletwister!)

6. Sand.

7. Teip og post-it-lapper (til å spise og klistre på nesa)

8. Mobiltelefon (til å dunke og ringe nødnummer igjen og igjen)

9. En pakke våtservietter (for å trekke ut hver serviett, en etter en)

10. Det du holder på med på kjøkkenbenken akkurat nå.

Det er ikke sånn at smårollinger ikke liker leker. Det er bare at de fleste får flere enn de greier å leke med i løpet av sitt første leveår. Hvorfor i all verden skal vi bruke mer av planetens ressurser på forbruksvarer til noen som er fornøyd med en gammel eggekartong? Som går i oppløsning av glede av at du tenner og blåser ut lyset på adventsstaken? Å insistere på å behandle ungen på 19 måneder som en sjuåring med maks julestemning føles som å lese Harry Potter høyt for ham hver kveld, mens han setter mest pris på at jeg peker på bilder av sauer og lager brekelyder.

Det er ikke bare forbruksgrunner til at jeg venter med julekalender i år. Mammagruppene på Facebook kan fortelle om uforutsette konsekvenser av å gi for små barn julekalendere. Konseptet «en pakke om dagen/en sjokolade om dagen» krever nemlig at du forstår konseptet «dag». Du risikerer å bli vekket kl. 02 på natta av en ulende smårolling som kan si ti ord, hvorav ett nå er ”PAKKE!” og det er dét han roper helt til neste pakke åpnes.

«Vi gir den minste gaver fordi de eldre barna blir glade av det» forklarte noen jeg kjenner. En trebarnsmor i omgangskretsen har den beste løsningen. Hun får de eldre barna til å pakke inn et par av lekene minsten har fra før. Dermed får han gleden av å pakke opp + gjensynsglede av å se de kjente og kjære lekene sine på julaften, og de store barna kan fikse gaven (nesten) helt selv uten at noen trenger å gå i butikken. Huset flommer ikke over av leker, og jula går ikke over budsjett. Men når jeg forteller om denne geniale ideen, er det mange som steiler. Man skal jo ikke snyte de små for selve jula! Jula er jo for barna!

Personlig mistenker jeg at de minste barnas jul er til for at de nyslåtte besteforeldrene, tantene og onklene skal få leve ut barndomsminner gjennom lekeshopping og kakebaking. Dette er to aktiviteter jeg selv setter pris på, men ikke gidder å slite meg ut på i en tilværelse der jeg jager en spinnvill og smørblid gutt på 19 mnd. Så av meg får sønnen min ingenting til jul. Og det kommer han ikke til å legge merke til. De eneste som kommer til å merke det, er voksne som hadde gledet seg til å se ham åpne flere gaver. Han kommer til å være opptatt med å klatre opp og ned av stoler og prøve alle skoene i gangen som han pleier og fortelle meg hvilke lyder sauen lager. Det er masse som er slitsomt med småbarn, men det er jammen mange oppgaver vi bare har pålagt oss selv, også.