KONGEHUSET: Vi må kvitte oss med kongehuset, er det klare budskapet fra artikkelforfatteren.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
KONGEHUSET: Vi må kvitte oss med kongehuset, er det klare budskapet fra artikkelforfatteren. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Debatt: kongehuset

Nei til absurdokratiet

Vår hyllest av monarkiet er som en nasjonal fortrenging av hva historien faktisk forteller oss.

Meninger

Nordmenn liker å se på Norge som et foregangsland i verden. Det kommer godt til syne når nordmenn i utlandet får favorittspørsmålet sitt: «Where are you from?», hvorpå de enten svarer «Nårvai» med et bredt, selvgodt glis – eller en innestengt tilfredshet som bare kommer til uttrykk i et lite smilehull.

Nordmenn vet det godt: vi er omtrent best i verden – på alt. Når det kommer til miljø er vi raske på å nevne skatteletter for el-bil og tonnevis av ren vannkraft, mens de forurensende sidene ved oljen og at Norge har et av de høyeste forbrukene i verden, skufles over i kjappe bisetninger!

Mitt favoritteksempel på denne norske schizofrenien er imidlertid det norske Kongehuset, hvor mange av nordmenns selvmotsigelser fint kan oppsummeres. Monarkiet, som symbol på noe gammelt og tradisjonsrikt – noe typisk norsk. Det er imidlertid som en nasjonal fortrenging av hva historien faktisk forteller.

At Norge etter fire hundre år med dansk undertrykkelse, og et svensk århundre med et gisp etter luft, valgte å gå tilbake til sin danske overgriper gjennom å ta imot hans sønn, kan ikke være opphavet til annet enn hva svenskene kaller Stockholm-syndromet i dag!

Kong Håkon (eller Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel som han egentlig het), bestefar til dagens konge snakket ikke engang norsk. Selv Kong Olav var ikke født i Norge. En kongefamilie på tre generasjoner, hvor kun to snakket norsk, og kun én var født i Norge, kan vel ikke kalles særtypisk norsk – ei heller tradisjonsrik? Likevel står altså vår dansk-tyske kongefamilie i hovedfokus på 17. mai: når vi da feirer at Norge fikk sin uavhengighet fra ...Danmark.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Konstitusjonelt demokrati kaller vi det. Men når Stortinget skal stemme over konstitusjonsformen, er det som et korrupt land fra tredjeverden verdig. Ingen vet engang hvor mye kongehuset koster samfunnet – noe som er et minimum av hva man burde kunne forvente for en saklig debatt.

At vi heller ikke vet hvor mange millioner de har plassert i utlandet, fordi vi har fritatt kongefamilien fra offentlighetsloven, vitner om et demokratisk underskudd som Norge ellers ikke ser ut til å ville medgi.

At kongefamiliens medlemmer for øvrig også bruker kongehusets ansatte i private ærend – må være så nærme man kan komme et klart eksempel på korrupsjon i Norge – men ser heller ikke ut til å få mer enn et skuldertrekk av nordmenn.

Også når det kommer til kvinnekamp gjør monarkiet Norge til skjensel. Allerede i 1965 ble odelloven endret slik at norske kvinner kunne arve landets gårder i rett rekkefølge. Likeså fort har det imidlertid ikke gått på kongsgården, og en eller annen gang på 2020-tallet vil vi trolig komme til det pinlige øyeblikket hvor vi visstnok skal nikke annerkjennende til kronprins Håkons rett til å gå foran Märtha Louise som tronarving.

Arvestrid har skapt mange bitre konflikter i Norge – så at prinsessen på slottet føler behov for å lufte sine sorger med engler, kan nok av alle med familistrid forstås; det er tross alt ikke bare halve kongeriket hun er blitt snytt for. Men det ligger vel kanskje i ordets forstand, kongerike, at det ikke er spesielt dronningsvennlig.

(Vi kan imidlertid prise oss lykkelige over å ligge foran Liechtenstein, hvor til og med FN har sett seg nødt til å kjefte på et svært kvinnefiendtlig monarki – hvor samtlige perifere mannlige slektninger går foran. (Det hadde vært noe for oss menn!)) !

Nordmenns selvmotsigende logikk kommer gjerne til uttrykk når de skal argumentere for monarkiet. Kongefamilien er tradisjonsrik, samlende for landet (bortsett fra 30 prosent av landet så klart), og en republikk ville blitt kjempedyrt – kanskje halve presidentens slekt ønsker å ta over kongsskipet, kongsgården, og de øvrige ørten eiendommene til Kongefamilien?

I motsetning til overdådig luksus til en liten familie, ville en republikk skapt noe mer spartanske arbeidsplasser i Norge. Slottet kunne blitt til museum og seremonilokale. Og for øvrig kunne man auksjonert bort alt i hop. For kongehusets utgifter på 700 millioner i året, kunne man til eksempel også fått økt lærerstillingene i den norske skolen, slik at den forble bra nok, selv for samfunnets øvre klasselag. Man kan spørre seg om Norge i det hele tatt lenger kan ta seg råd til den overdrevne sløsing det er å ha en kongefamilie.

I disse dager spilles «Kongens nei» på kinoer, men hvor lenge skal vi egentlig vente på «folkets nei»? – et nei til en absurd og arkaisk konstitusjonsform, hvor alle moderne prinsipper kastes på sjøen; et selvmotsigende bakvendtland hvor enkelte personer fødes inn i særdeles frynsegodrike lederstillinger, så lenge de godtar å ikke få ha etternavn, og påtvinges (i grunnloven) til å være kristen (hallo, menneskerettigheter?). Nei til absurdokratiet.