Nei til aktiv dødshjelp

LEGALISERT DØDSHJELP: Leder i Foreningen Retten til en verdig død, Levi Fragell, hevder at det egentlig ikke er noen forskjell i holdninger hos tilhengere og motstandere av lovregulert aktiv dødshjelp - alle ønsker å bidra til en så god død som mulig (Dagbladet 11.01.07). En viktig begrunnelse for hans påstand er at lindrende sedering, som er en akseptert behandlingsform, har samme mål som aktiv dødshjelp, nemlig å forkorte pasientens liv. Dette er ikke riktig!

LINDRENDE SEDERING innebærer at pasienten får sovemedisiner i tillegg til annen smertebehandling dersom plagene ikke kan lindres tilstrekkelig på annen måte. Det gis så mye sovemedisiner at pasienten har det bra. Noen trenger bare så mye at de døser, andre trenger dypere søvn, og behovet vil kunne variere under sykdomsforløpet. Men det gis ikke så mye medisiner at de tar vekk livsviktige funksjoner som det å puste og opprettholde blodsirkulasjonen. Med god omsorg og moderne behandling av smerter og ubehag er lindrende sedering sjelden nødvendig, og gjennom Legeforeningen er det utarbeidet detaljerte retningslinjer for når og hvordan slik behandling kan gjennomføres.

HOS SVÆRT SYKE pasienter vil effektiv medisinsk behandling kunne innebære en risiko for at behandlingen i seg selv kan forkorte livet. Dette gjelder også smertebehandling og lindrende sedering. Moralsk sett er det imidlertid motivet for en handling som er avgjørende. Det er vesensforskjell på å gi et medikament med den hensikt å ta livet av pasienten og å gi en tilpasset dose for å lindre store smerter og ubehag, selv om behandlingen kan medføre risiko for at pasienten kan dø tidligere.

FRAGELL MENER at lovbestemt rett til aktiv dødshjelp vil være en garanti mot skjult dødshjelp og at detaljregulering i loven vil hindre utglidning på den måten at det stadig blir lettere å ty til dødshjelp. Erfaringene fra Nederland og det vi vet om syke og svekkete menneskers opplevelser er på ingen måte betryggende i så måte. Alvorlig syke og gamle mennesker føler ofte at de er til byrde for sine nærmeste og samfunnet. Denne følelsen vil sannsynligvis forsterkes når de har få pårørende som kan dele på omsorgen, og med økende fokus på kostnader for samfunnet. Det vil derfor være nær umulig å avgjøre om den som ber om hjelp til å avslutte livet, innerst inne ønsker det eller føler forpliktelse. På sikt er det også mulig at holdningen i samfunnet gradvis vil endre seg i retning av at alvorlig syke og døende vil forventes å velge å dø. Det er et særlig viktig poeng at dersom rett til aktiv dødshjelp blir lovregulert, vil leger ha en lovpålagt plikt til å opplyse om muligheten overfor pasienter der dette kan være et aktuelt alternativ. Pasienter vil da bli tvunget til å ta valg som de aldri hadde tenkt seg muligheten av, og det i en livssituasjon da det vil være lett å føle en forpliktelse til å velge legeassistert dødshjelp. Det er ikke vanskelig å forstå at motstanden mot aktiv dødshjelp er størst blant legene som står nærmest døende pasienter.

LEGEFORENINGENS etiske regler forbyr leger å bidra til aktiv dødshjelp. Verdens legeorganisasjon, som er en sammenslutning av legeforeningene fra vel 80 land, er like entydig. Det strider mot fundamentale legeetiske prinsipper å ta liv. Aksept for legeassistert dødshjelp vil dessuten kunne svekke folks generelle tillit til leger og helsevesenet.

EN VIKTIG GRUNN til at mange frykte døden er angst for smerte og ydmykende hjelpeløshet. Dette må møtes med at døende får tillit til at helsevesenet har tilstrekkelig kunnskap og ressurser til å yte god omsorg og medisinsk behandling i livets sluttfase, inklusive lindrende sedering hvis en ikke når målet på annen måte. Mennesker i sin mest sårbare livssituasjon må slippe å leve med følelsen av at de egentlig burde spare omgivelsene for sin egen eksistens, eller kanskje med en gryende mistanke om at noen ønsker å avslutte livet deres.